INGRID KAGGERUD

- Write it. Shoot it. Publish it. -

Snart ved målstreken

  • 01.06.2017, 14:42

Jeg skulle gjerne skrevet til dere her, at å fullføre videregående var lett. At det var en selvfølge å gjøre det. For de aller fleste er det det. Det var en helt klar selvfølge at jeg skulle gå videre på videregående etter ungdomsskolen. Jeg hadde så ekstremt store forventninger for de tre neste årene, at dere aner ikke. I dette innlegget vil jeg dele min historie om mine tre år på videregående. Enkelte ting vil jeg ikke komme til å gå i detalj på - men jeg skal sørge for at dere får et innblikk i hvordan det har vært. Om noen skulle kjenne seg igjen, ikke nøl med å ta kontakt. Det hjelper å snakke om det :-)

Når 10. klasse var over var det mange i klassen jeg visste jeg ikke kom til å ha videre kontakt med. Mye fordi det føltes feil, og fordi jeg rett og slett ville starte med blanke ark. Uten de menneskene jeg hadde gått sammen med siden barnehagen - og etterhvert sklidd fra, og endt opp med å ha en falsk tone med. Husk at jeg forteller dette fra min side, og jeg aner ikke hva de andre partene tenker. Pappa hadde bygd hus nærmere byen. Jeg hadde vokst opp på en liten plass, 25 minutter fra Ålesund. Jeg elsker den plassen i dag, men da jeg fikk muligheten til å flytte nølte jeg ikke et sekund. Jeg skulle starte på skole i byen, og jeg skulle få en ny start. Så mange planer jeg hadde for disse årene som var i vente for meg. Jeg startet på musikklinja. Lidenskapen min for musikk er stor, også i dag. Jeg elsker å synge, spille piano og lytte til musikk. I klassen jeg skulle starte hadde alle den samme interessen som meg, og hva er vel bedre enn det? Men jeg endte opp, av en eller annen grunn, med å ikke trives. Jeg husker jeg gråt og sa til pappa at jeg ikke ville være der èn dag til. Jeg aner ikke hva som skjedde, som gjorde at det skar seg så mye. Alle var så forskjellige, og jeg taklet ikke den forandringen i menneskene jeg skulle omgås med. Jeg var alt for vandt med den type mennesker jeg hadde omgått med store deler av livet. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg hadde en drøm om å reise til USA i andreklasse. Dette skulle bli min rømningsplass. Nå skulle jeg komme meg vekk fra hele Ålesund for en periode for å bli kjent med meg selv, og finne hvem jeg ønsker å være. Jeg fikk etter mye om og men bytte skole, men det var bare èn videregående skole i hele Ålesund og omegn som hadde mulighet til å presse meg inn i en klasse. Det var skolen som var nærmest det stedet jeg voks opp. Dere klarer vel å legge sammen en og en? I midten av oktober skulle jeg starte på ny skole, med gamle kjente. Jeg var allerede nervøs for denne dagen, og når jeg våkner opp til en beskjed om at min kjære farmor hadde sovnet stille inn natten før min første skoledag, gjorde naturligvis hele denne prosessen mye, mye verre. Jeg dro på skolen, men var ikke i klassen så lenge før jeg ikke klarte mer. Dette hadde ikke noe med de andre å gjøre, bare at jeg var helt knust over å miste farmoren min. Onkelen min som er lærer på den skolen kjørte meg hjem, og det gjorde godt. 

Det var en vennegjeng som allerede hadde knyttet seg veldig til hverandre. Det var bare de, og ingen andre kunne være en del av dem. De hadde andre venner, men ikke som kunne regnes som en del av gjengen. Siden disse var de eneste jeg kjente på denne skolen, ville jeg gjerne komme i kontakt med dem. Jeg så på det som noe positivt, og var veldig klar for å få tilbake gamle venner. Det var vanskelig, men det gikk. Vi var en fin gjeng en god stund, men etter hvert merket jeg at det skjedde mer og mer på fritiden hvor jeg ikke ble involvert. 

I mars ble jeg kjent med Erling. Han gikk da i tredje klasse, og skulle gå et fjerde år på grunn av linjen han gikk. Vi hadde hatt et godt øye til hverandre en stund (iallfall fra min side, haha), og vi fikk etterhvert god kontakt. Vi ble sammen i april, og jeg hadde det kjempebra sammen med han de dagene han var på skolen (han jobbet to dager i uka i tredje klasse, og tre i fjerde), og derfor var det dager hvor jeg var mye alene. Grunnen til at jeg var alene var jo at jeg prøvde å beskytte meg selv. Jeg visste hva de tenkte om meg, og sparte meg selv for å være sammen med noen som jeg føler egentlig ikke ønsker at jeg er der. Og da tenker kanskje dere hvorfor jeg ikke bare fikk meg nye venner? Alle på denne skolen hadde funnet sine venner. De hadde sin egen gjeng, og jeg var bare veldig utenfor rett og slett. 

Andre klasse kom, jeg dro aldri til USA, den trakk jeg meg fra når jeg ble kjent med Erling. Mye på grunn av han, men også mye fordi jeg så utrolig lett får hjemlengsel. Et år i USA hadde ikke vært gunstig for min del. Angrer ikke på det valget i dag, for jeg hadde ikke hatt det livet jeg har nå, om jeg hadde dratt. I andre klasse fortsatte alt. Det var den første sommerferien i mitt liv hvor jeg gruet meg til å starte på skolen igjen. Jeg hadde Erling fortsatt, og det var det som fikk meg gjennom dagene. Han var en heiagjeng for meg, sammen med mamma og pappa, både når det kom til lekser og når det kom til det å bare komme meg gjennom videregående. Når jeg startet på mitt andre år var jeg allerede bestemt på at jeg skulle fullføre videregående på en annen skole enn den jeg var på da. Jeg skulle tilbake til byen, bare at jeg skulle gå vanlig studiespesialiserende. Men først hadde jeg et helt år foran meg. Dette året ble lærere og skolen involvert. Jeg hadde samtaler for å snakke om hvordan jeg skulle takle denne hverdagen, og jeg måtte gå inn i meg selv mange ganger for å sjekke at det ikke var meg det var noe galt med. Dette vet jeg fortsatt ikke, for hvem vet? 

Processed with VSCO with b1 preset

Når det nærmet seg slutten bestemte jeg meg for å forsøke å snakke med vennegjengen. Det gikk over all forventning. Alle fikk luftet tankene sine, jeg fikk vite grunner til at de behandlet meg som de gjorde. Noen av disse var at jeg aldri ville være sammen med dem, men det jeg spurte dem om da var: "Hva hadde dere valgt; å være sammen med kjæresten din som forstår deg, som virkelig bare vil ditt beste eller å være sammen med en vennegjeng du ikke føler deg trygg hos eller ønsket hos?" De forsto kjapt poenget mitt, og hele samtalen endte i en klem og et kafèbesøk. Jeg var en del av gjengen igjen, og det føltes godt. Men der var alltid sår som ikke kunne leges, og de er der enda. Jeg er svært sensitiv når det kommer til venner, spesielt venninner. Jeg tar meg fort nær av det om jeg ikke blir invitert til noe, selv om det finnes en helt logisk forklaring på det. Er bare noen plasser jeg ikke skal være. 

Dette året, mitt siste, har gått over all forventning. Etter mange tårer, dager hjemme og frustrasjon så fikk jeg et år med venner ingen kan måle seg med. Jeg kom på skolen til min beste venninne, og jeg fikk meg mange nye venner. Klassen jeg går i er en godt blandet, og det passer meg helt perfekt. Jeg vil så gjerne takke mamma, pappa og ikke minst Erling for alle de støttende ordene og skuldrene å gråte på, og ikke minst de gangene de satt meg på plass når jeg var urimelig. De har tatt meg seriøst når jeg har snakket om det, og om det skulle være et problem med meg så vet de hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Uten disse tre personene hadde jeg ikke fullført videregående. Jeg hadde droppet ut når begeret rann over, og jeg ville nå sittet enten på start eller uten noe som helst. 

Processed with VSCO with a5 preset
Mine to bestevenninner med meg i midten♥

Mange spør meg hvorfor jeg gleder meg sånn til å bli ferdig. Det er rett og slett fordi videregående for meg har vært et rent helvete. Som sagt så kommer ikke detaljene, det er for de involverte sin skyld, og fordi det finnes så mange sider av saken. Det ville vært dumt av meg å legge ut om alt jeg følte og tenkte. Jeg har en god tone med mange av dem, men der er ei som alltid vil ha en spesiell plass i hjertet mitt, og det vet hun♥

Om noen av mine lesere har opplevd lignende og vil snakke med noen som forstår, ikke nøl med å sende meg en mail eller en melding på sosiale medier♥ Det ordner seg til slutt. 

Klem

19 Kommentarer

Kine

01.06.2017 kl. 15:52
❤️❤️❤️

Ingrid Elise

01.06.2017 kl. 16:01
Kine: <3

xoxoem

01.06.2017 kl. 16:58
<3

Ingrid Elise

01.06.2017 kl. 17:09
xoxoem: <3

Iselin Eriksen

01.06.2017 kl. 18:08
Gikk gjennom mye jeg og, som dessverre endte i at jeg droppa ut av 3. klasse. Glad for at du klarte deg gjennom det :)

Ingrid Elise

01.06.2017 kl. 18:17
Iselin Eriksen: Så trist at det måtte ende sånn.. Håper du har funnet noe du ønsker å gjøre :-)

Amanda

02.06.2017 kl. 23:25
Loveyou fekenmin❤️❤️

Ingrid Elise

02.06.2017 kl. 23:30
Amanda: Du e best<33 loveyou

veronicarood

03.06.2017 kl. 09:51
Så godt å høre at du har det fint nå <3

Ingrid Elise

03.06.2017 kl. 10:32
veronicarood: <3

Lisa

03.06.2017 kl. 13:23
❤️

Ingrid Elise

03.06.2017 kl. 14:22
Lisa: <3

Siri

03.06.2017 kl. 14:42
❤❤❤

Ingrid Elise

03.06.2017 kl. 15:55
Siri: Gull<3

Benedicte Kofoed

03.06.2017 kl. 16:36
❤️❤️

Ingrid Elise

03.06.2017 kl. 16:51
Benedicte Kofoed: Snille du<3

Julie

04.06.2017 kl. 19:57
❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️ ❤️

Eva J.

05.06.2017 kl. 01:15
Sterk lesing Ingrid Elise. Godt at du har kommet deg igjennom - ikke bare de 3 slkoleårene, men at du kom deg igjennom den vanskelige tiden og er klar for å fortsette på livet ditt.

"En delt glede, er en dobbel glede - en delt sorg, er en halvert sorg"

Ingrid Elise

05.06.2017 kl. 01:42
Eva J.: Tusen takk for fine ord, Eva<3

Skriv en ny kommentar

Om meg

Ingrid Elise

Hei, og velkommen til min blogg. Mitt navn er Ingrid Elise, jeg er 19 år og bor i Ålesund sammen med min samboer, Erling, og vår herlige lille valp, Luna. Her kan du lese om min hverdag, på godt og vondt, mens jeg tar et etterlengtet friår etter videregående. For sponsing, samarbeid eller spørsmål: ingrideliseblogg@gmail.com

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits