INGRID KAGGERUD

- Write it. Shoot it. Publish it. -

late night thoughts

  • 07.11.2017, 01:19

Av en eller annen rar grunn ser og høres alt så mye bedre ut på engelsk, så 80% av overskriftene på denne bloggen er på engelsk. Det er så mye lettere å komme med en statement (lol, engelsk igjen der ja) eller noe kort om hva innlegget handler om. Det er rart, synes jeg. I skrivende stund har klokka nettopp tikket ett. Det har vært en lang dag, selv om jeg har hatt fri fra jobb. Armen har vært ekstremt vond - ikke at det ble bedre av at søsteren min glemte seg flere ganger og bare tok et skikkelig grep rundt meg. Hun er tilgitt, smerten av det er over. Målet nå er bare å ikke bli syk. Det er et under om ikke feberen sniker seg på etter en vaksine. Det skjer så og si alltid..

Det skjer ufattelig mye for tiden, og jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal prioritere. Mamma skal jo åpne butikk første desember, og vi har et helt lokale som skal males, møbleres og dekoreres. Jeg elsker å være der, og liker skikkelig godt å dille med sånne ting. Jeg koste meg når jeg fikk male i dag, og jeg gleder meg til å male igjen i morgen. Det gjør meg glad at ting ser så fint ut. Og ikke minst det at mamma også sier at det ser bra ut. Hun har en tendens til å ikke ha helt troa før det skjer. Derfor må vi få henne opp litt, for dette blir sinnsykt bra - og det er så utrolig mange som venter i spenning for at denne butikken skal åpne. Det blir fint. 



Oppi alt burde jeg jobbe mest mulig. I disse dager er det lite vakter å få på sykehjemmet, samtidig så går jeg og venter på telefon om jeg får den jobben jeg var på intervju for eller ikke. Jeg håper virkelig jeg får den, selvfølgelig. Det blir noe helt nytt for meg, og hele jobben virker så utrolig fin. Men det ligger så klart i tankene mine hele tiden, og derfor slapper jeg aldri helt av, ikke sant? Jeg har også fått et stort fokus på det å faktisk jobbe. Selv om det sjelden er godt å stå opp tidlig, gå ut i kulden og komme seg på jobb, så er det verdt det når lønningen kommer. Ikke minst er det verdt det når jeg er på jobb, hjelper de som trenger det. Jeg ser at de er takknemlige. Ikke minst gjør det godt i hjertet når pasienter spør spesielt etter meg - at de ønsker hjelp fra meg. Da vet jeg at jeg har gjort det bra. 

Vi skal være ute av leiligheten vi bor i innen første desember. Det er mye som gjenstår, og jakten på en kommode ble tøffere enn jeg trodde. Og det ser derfor ut til at vi må kjøpe en som er ny. Er svært få som selger kommoder som har dype nok skuffer, og som er passelig til den veggen den skal stå på. Vi har også en seng å flytte, samt en seng å montere sammen. Jeg skal angripe kjøkkenet vårt i morgen eller onsdag, og jeg er egentlig veldig klar for å flytte. Det er så rart, for jeg ønsker jo å bo sammen med Erling alene, men så er det jo noe som skal skje, og da kan det for min del bare skje med en gang. Venting er noe jeg misliker, og nå føles alt så midlertidig. Er det vits å kjøpe nytt brød liksom? Vi skal jo flytte om tre uker. Lol. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har trent litt i det siste, og faktisk god trening. Og jeg har fått meg en god venninne. Jeg er en sånn person som virkelig setter pris på vennskap. Kanskje fordi jeg ikke har så mange, og derfor vil jeg ta litt ekstra vare på de jeg faktisk har. Malin, som dere kanskje vet hvem er, har jeg fått veldig god kontakt med. Hun er en sånn venninne som sender meg meldinger på Messenger, hvor hun spør om råd til flytting, avtaler trening og veldig mye meningsløst. Bare småprat, skravling. Vi snakker om det meste, og jeg elsker å snakke om helt meningsløse ting på melding. Det er sånne små ting jeg setter uendelig stor pris på. Vi har utrolig mye til felles, og det er noe vi begge merker, tror jeg. Vi hjelper hverandre med blogging (det er takket være Malin jeg fikk til dette designet), og vi har tenkt å kanskje få til et par videoblogger sammen! Og det er så klart ikke det eneste, men mye personlig som også er fint at vi kan dele sammen. Det blir så bra å være naboer for noen måneder, gåavstand til treningssenteret og fine turmuligheter. Jeg tror vi har en fin tid i vente. 

Min siste tanke, som har lagt over meg siden Dubai egentlig er at jeg ikke presterer noe bra på bloggen. Noen dager er jeg bare så nær ved å slette hele greia. Men så vet jeg at jeg elsker å gjøre det. Jeg er så glad i å dele. Og selv om jeg ikke har opplevd så ufattelig mye vondt enda (heldigvis) som jeg kan dele erfaringer om med dere, så var det så fint å kunne dele det ene, vonde som jeg har opplevd. Det var en lettelse at Aftenposten ønsket å publisere det, og at det ble delt og tatt i mot på en så fin måte. Hver gang jeg hater på denne bloggen så tenker jeg på det. Og da vet jeg at det er verdt det. Jeg føler at bloggen min er så amatør-aktig, men så er det vel bare sånn. Det er sjelden man tegner noe, og ser noen andres tegning, at man synes sin egen var best. Jeg ser på andres blogger og lurer på hvordan de får det til. Men så er det kanskje noen som ser på min blogg og spør seg selv om det samme. Per nå føler jeg det er på bunn, men så må jeg bare jobbe. Bruke mer tid. Jeg gjør det ikke for noen andre enn meg selv. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg startet opp en blogg. Det er nok en av de beste avgjørelsene jeg har gjort, til nå. 


INSTAGRAM HER - FACEBOOK HER - SNAPCHAT @INGRIDKAGGERUD

noen tanker

  • 26.10.2017, 00:47

♥ Det har vært stille fra meg egentlig, de siste dagene. Siden jeg kom hjem fra Dubai. Det er halvveis gjennomførte innlegg som blir postet i en fei, og dagspauser innimellom. Det er ikke noe jeg ønsker for min blogg. Jeg ønsker jo å nå ut, ha lesere som liker bloggen min, oppdatere daglig - bra. Jeg vil så gjerne, og jeg vil finne ut hva som kan gi det lille ekstra til bloggen. Men motivasjonen min er på bånn for tiden, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Har dere noen tips eller ønsker til innlegg? 

♥ Jeg har vært mye hjemme med mamma i det siste, noe som er fint og koselig. Jeg elsker å tilbringe tid her, og la hundene kose seg sammen. Det eneste med denne plassen er at jeg tenker tilbake på tiden for noen år siden. Det gjør vondt, men det er enda vondere det at jeg faktisk savner disse menneskene. Det er rart hvordan det fungerer. Det ble en trygghet for meg, om det er lov å si - i mangel på riktig beskrivelse. Det var bare der jeg havnet, og på en måte savner jeg det. Enkeltpersoner. Så mye at jeg er på nippet hver dag til å sende en melding på Messenger, men jeg må stoppe meg selv hver gang.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

♥ Det er så sykt mye jeg trenger/har lyst på, men så koster jo alt så sykt mye penger?? Nå er mobilen min helt gåen blant annet, og fungerer virkelig ikke til min bruk. Den er tre år gammel nå, og har blitt flittig brukt. Hver dag er jeg på nippet til å kaste hele driten i gulvet. Lol. Ganske meningsløst. Barn sulter. 

♥ Etter at jeg kom hjem fra Dubai så har vi hatt ganske fint vær, egentlig. Ikke så varmt, men solen har tittet fram og høsten har vist seg fra sin beste side. Men i dag regnet det som aldri før, og jeg seriøst ante ikke hvordan jeg skulle håndtere det. Hvordan jeg skulle kunne gå ut i alt det vannet. Enda mer meningsløst, egentlig.

♥ Jeg er "i gang" med treningen igjen. En alt for lang pause kjennes på kroppen, og når Malin ble med meg på senteret jeg trener på for å teste ut, så fikk hun virkelig kjørt meg med programmet hun hadde. Men det ga mersmak, så jeg tror kanskje hun vil gi en positiv virkning på motivasjonen min - i alle fall nå i starten. Også er hun utrolig godt selskap, og en person jeg har mye felles med. Det er fint. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

♥ Jeg har blandede følelser for studier neste år. Om jeg kommer inn er jo et stort spørsmål, men hvis ikke så vet jeg ikke om jeg blir trist eller lettet. Jeg savner litt å ha noe å drive med i hverdagen. Jeg jobber ikke hver dag, og dermed er det en del timer hjemme foran TV-en. Og jeg gleder meg til å studere noe jeg faktisk interesserer meg for. 

♥ Jeg vurderer sterkt å ta HPV-vaksinene. Men siden bivirkninger ikke er så kjent, og den er så ny som den er - så er jeg litt usikker. Er det noen som har tatt den og føler på noe? Har gjort research som er verdt å dele? 

♥ Jeg tenker mye på framtiden, og gleder meg helt vilt til den dagen vi sitter med egen bolig og har stiftet familie. Jeg er snart 20 år, men jeg er søren meg 30 i hodet. 

INSTAGRAM HER - FACEBOOK HER - SNAPCHAT @INGRIDKAGGERUD

En oppsummering av Dubai

  • 20.10.2017, 09:30

Jeg har lyst å bruke litt tid på å oppsummere hele turen sammen med dere, og jeg håper det er like gøy som det jeg synes det er! Jeg har samlet sammen alle bildene jeg hadde lagret i albumet Dubai, som beskriver det mest av turen vår. Jeg er veldig glad for at jeg er blogger når jeg er på tur. Det er for det første utrolig gøy å se tilbake på senere, men ikke minst så er det utrolig fint å kunne dele med familie og venner. Så slipper jeg rett og slett å sende meldinger til hele bunchen for å fortelle hvordan dagen har vært, hva vi har opplevd og hva vi tenker å gjøre neste dag. Så, selv om jeg blogget fra Dubai om hva vi gjorde, så har jeg fortsatt veldig lyst til å lage en liten oppsummering av turen. Ting vi opplevde - bra eller dårlig, osv. Høres det bra ut? Jeg ramser ikke opp alle fjorten dager i Dubai, da det var en del dager vi ikke gjorde annet enn å spise på Fridays og dro på hotellet for å se Dexter, haha. Eller så var vi rett og slett bare på shopping. Jeg fokuserer på opplevelser og følelser♥



Tirsdag 3/10: Turen til Dubai var noe for seg selv. Vi sto opp litt før klokken fem på morgenen for å pakke siste rest og ble kjørt til flyplassen av svigerfar. Flyet til Oslo tok ikke så lang tid, og derfor ble timene på Gardermoen fryktelig lange. Jeg hadde vel sovet i max to timer natten før vi dro, så jeg var helt kake. Jeg var spent og gledet meg enormt til turen - og da spesielt siden onkelen min med familie ventet på oss der nede. Etter timer med ubehagelig soving rett opp og ned på en stol, med etterhvert både sovende bein og rumpe, så kunne vi sjekke inn bagasjen. Vi fikk gå gjennom sikkerhetskontrollen, og endelig få i oss litt ordentlig mat. Fridays, vårt stamsted til slutt på denne turen. Timene på utland gikk grusomt fort, og plutselig skulle vi på flyet. Vi ble flyttet først en gang på grunn av en feil i bookingen. Deretter ble vi flytta igjen fordi noen trengte å sitte nærmere doen, og trengte da vår plass. Så ble vi flyttet enda en gang, til nødutgangen. Helt perfekt med god beinplass. Der hadde vi det ganske fint, og damen som satt seg ved siden av oss var ganske hyggelig. Helt til det var gratis alkoholservering. Jeg trenger ikke si mer enn at "Highway to Hell" ble sunget for full hals, og dansen var deretter. Sent på kvelden kom vi fram til hotellet vårt, og det ble rett i seng. 

Onsdag 4/10: Første dag i Dubai. Vi møtte familien min på frokosten, de var de første vi så når vi kom inn. Det var en sånn god følelse å klemme på de, og ikke minst bare høre stemmen deres. Da blir jeg varm om hjertet mitt. Jeg ble værende i bassenget sammen med fetteren min, David, mens de andre dro opp for å hente solkrem og skifte til badetøy. Vi var allerede klar ;-) Vi solet oss hele dagen, spiste lunsj ved bassenget og både E og jeg var ganske sliten etter turen, men vi kunne ikke tenke på annet enn at vi endelig var der. På ettermiddagen dro vi på Dubai Mall. Ikke for shopping, bare for litt orientering. Vi dro blant annet på akvariumet, og jeg fikk sett både hai og krokodille for første gang. Vi så også det berømte fonteneshowet, og fikk se Burj Khalifa på nært hold for første gang. Alle var slitne på slutten av denne dagen, og når vi kom til hotellet så la alle seg, med en gang. 

Torsdag 5/10: Dro vi på City Walk. Et utendørs kjøpesenter. Veldig fascinerende, må jeg si. Dubai generelt var veldig rent, det var ikke en eneste tyggis, snus eller røyk på bakken. På City Walk var det flislagt, og det gikk mennesker og moppet over gulvet der ute. Vi spiste en litt finere middag, noe a la Big Horn Sterk House - bare bedre. Vi fikk også med oss et kult fonteneshow, hvor de hadde storskjermer rundt hele sentrum av kjøpesenteret (ute) med tegneserier som var en liten forestilling. Ikke at selve tegneserien var så interessant, men hele opplegget er bare så sykt. Alt de finner på å lage til der nede. 

Lørdag 7/10: Siste dagen vi hadde sammen med familien min i Dubai. Da var vi på Mall of the Emirates. Et stort kjøpesenter med utrolig mange butikker. Vi gikk litt hver for oss, men spiste til slutt dessert sammen på en liten kafé. Det var utrolig rart å si ha det til de allerede, for uken hadde gått så fort. Og nå lengter jeg bare tilbake til Mosjøen for å se hele gjengen igjen. Det var også veldig fint at Erling fikk blitt ordentlig kjent med en del av den siden av familien min. 



Onsdag 11/10: City Sightseeing! Det var en fin og fæl dag. Om det er noe jeg hater mer enn å fryse, så er det å svette. Jeg trodde seriøst jeg skulle svime av opptil femten ganger i løpet av den dagen. Det var fint å se så mye av Dubai, for jeg følte det ville være dumt å dra til en så fin by, uten å egentlig ha sett den ordentlig. Derfor var vel dette en ganske god investering. Denne dagen var lang, og det var ingenting som var bedre enn å ta den etterlengta dusjen når vi kom til hotellet igjen. Jeg hadde vannblemmer - en på hver lilletå, samt tre gnagsår på ene ankelen. Ikke noe å ha på sightseeing. Jeg sitter igjen med en del fine minner, selv om mye var vondt og trasig, haha. 

Torsdag 12/10: Denne dagen var vi på ørken safari! En opplevelse utenom det vanlige. Noe så rått. Selv om jeg ble så bilsjuk at jeg trodde jeg skulle kaste opp, så koste jeg meg virkelig. Det var en stemningsfull ettermiddag med både latter og noen wow-øyeblikk. Det var så kult at de hadde laget en sånn camp, med strøm, kjøkken, kameler, toalett, bord med puter på bakken, en liten scene og mye mer. Det er nok en kveld jeg for alltid kommer til å huske. Det er ikke alle som har sett solnedgangen i ørkenen i Dubai :-)

Lørdag 14/10: Vi dro på Dubai Mall nok en gang. Jeg måtte bytte noen tøfler, og Erling ville finne seg nye sko. Det var siste innspurt på shoppingen (flaks at jeg fikk lønning den uka) og vi sa oss ferdig med det kjøpesenteret. Utenom at vi skulle tilbake dagen etterpå for å komme oss opp i Burj Khalifa. 



Søndag 15/10: Opp i verdens høyeste bygning! En helt utrolig opplevelse, og jeg er veldig glad vi gjorde det. Vi hadde veldig lyst å se solnedgangen, men da måtte vi ventet i noen timer, noe vi ikke hadde særlig lyst til. Men bare det å se utover den fine byen, som er langt i fra ferdig var så fint. Jeg er så takknemlig for å få oppleve så ville ting. Å dra til et sånt sted, en sånn by - hvor alt er så stort og luksuriøst. Vil dere vite en funfact om Dubai? Dette fikk vi vite av sjåføren på safarien. Han fortalte at registreringsskiltene på bilene viser basically hvor rike de er. Kongen har nr 1. Altså bare ett tall på skiltet sitt. Mens det neste som er mulig å ha er tallet 5. Den personen som har det betalte 33 millioner DIRHAM. Gang det med 2,2. Hvor sykt er ikke det?? Jo lavere tall du har, desto mer status har du. Andre biler må vike for de med lavt tall på skiltet sitt. Og da har de i tillegg en svindyr bil, gjerne en lambo ;-) Haha. Det er omtrent 70 millioner norske kroner, hallo mennesker, for et skilt!! BARN SULTER. Det er galskap. Alt jeg har å si. 

Mandag 16/10: Denne dagen var jeg litt utenfor. Det var dagen før vi skulle dra hjem og det var tre år siden farmor døde. Jeg tenkte en del på henne denne dagen og følte derfor ikke for å gjøre spesielt mye. Planen vår var å sole oss hele dagen, til solen gikk ned, men så skulle vi opp til lunsj, og gikk aldri ned igjen. Så vi endte opp med å bare slappe av på rommet, og jeg spilte Sims, mens Erling gjorde noe annet på sin PC. Vi gikk over gata for å spise middag på Fridays igjen, og pakket siste rest før vi la oss. 

Tirsdag 17/10. Hjemreise, og opp 03:15 lokal tid (01:15 norsk tid). Det var tungt, men jeg kom meg opp for å sminke meg litt og kle på meg. Ventet noen timer på flyplassen, men det gikk ganske fort. Det kjipe med flyplassen i Dubai er at den er så innmari stor. Vi måtte ta buss i over tjue minutter for å komme til flyet vårt. Og for meg som blir så bilsyk, så er det lite kult å sitte i en buss uten mulighet til å se ut da alle vinduer var dekt med reklame, pluss at det sto 50 mennesker rundt. Hjelp. Vi var heldig med setene. Flyet var relativt tomt, egentlig. Så vi hadde tre seter å breie oss på, som endte opp med at jeg lå over Erling cirka hele turen. Så utenom at jenta foran oss satt og feis noe grusomt, så gikk den turen ganske bra. Når vi kom frem og skulle få koffertene, så var min ganske sein. Så jeg tenkte med meg selv, at enten så får jeg den ikke - eller så er den helt ødelagt. Sistnevnte var vel det beste, og det som var et faktum. Plastikken hvor ene hjulet er festet var helt knekt av, så det var knapt mulig å trille den ordentlig lenger. Kofferten var helt mørbanka, men vi gikk for å få hjelp med en gang, og det endte med at jeg har fått meg en splitter ny koffert i dag! Wihu. Turen fra Oslo til Ålesund gikk som sagt i går, veldig fort. Selv om vi ventet i alt for mange timer i Oslo, så var vi i Ålesund allerede klokka sju. Begge sov hele flyturen, noe som var den beste søvnen jeg noen gang har hatt, tror jeg, haha. Jeg var helt ødelagt, og så lei. Jeg ville bare hjem. Endelig, HJEMME♥

INSTAGRAM HER - FACEBOOK HER - SNAPCHAT @INGRIDKAGGERUD

kjære farmor

  • 16.10.2017, 09:14

Kjære, vakre, umistelige, snille, gode farmora mi. Hun som alltid gråt da vi endelig kom på besøk i Mosjøen. Hun som lot oss plukke så mye rabarbra vi ville fra hagen, og ha på så mye sukker vi ville. Hun som hadde verdens morsomste terrasse bak huset, med den fine hengesofaen som alle barnebarna dine kranglet om hvem som skulle sitte i. Og ikke minst, hun som hadde en så enorm kjærlighet for familien sin - uansett hvor vondt hun hadde det selv. 

Siden jeg var liten så har det å dra til Mosjøen vært det beste jeg vet om. Jeg elsket å treffe familien min, og vi bodde alltid hos tante Maj-Britt. Farmor bodde rett bort i gata, og det var høydepunktet. Det huset bærer så mange minner, og jeg husker den dagen vi var der for å hjelpe farmor å flytte til noe mindre. Selv om det var det beste for farmor å få alt på ett plan, så var det så vondt at det huset ikke lenger skulle være et sted vi kunne dra når vi var i nord. For meg føltes det som å miste en del av barndommen. 



Farmor, du hadde mye vondt. Det vet je, og det vet de fleste andre. Du mistet din store kjærlighet, min farfar, alt for tidlig. Ingen av oss søstrene fikk møtt han. Han døde før foreldrene mine møttes. Etter hva jeg har hørt og lært om han, så er det en farfar jeg gjerne skulle hatt i livet mitt. Et tomrom som aldri kunne fylles. Så møtte du Arnulf, farmor. Et helt fantastisk menneske som elsket både deg og oss, men som vi også mistet. Herregud, livet er urettferdig. Jeg skjønner at du hadde det vondt. Og jeg skulle ønske jeg hadde den evnen til å ta den smerten bort for deg. 

16.oktober, 2014 - forlot du oss. Vi alle visste det var nærme, og alle trodde de var forberedt. Jeg var ikke det, når jeg våknet den torsdagen til beskjeden om at du endelig hadde fått fred. Jeg skulle på min første dag på ny skole. Jeg gråt på bussen, når jeg så at pappa skrev at du og farfar endelig er sammen igjen. Ditt største ønske. Jeg er glad du endelig har fått fred, farmor - men jeg savner deg så fælt. Du er det første mennesket som sto meg nært som jeg har mistet, derfor gjør det ekstra vondt. 

Jeg har ikke vært i Mosjøen siden begravelsen din, farmor. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal dra dit uten å kunne se deg. Lukte på deg - røyk lukter godt, synes jeg, det lukter som deg, farmor, og bare se tårene dine trille fordi du er så glad for å se meg. Det har gått tre år nå. Før dro jeg nordover hvert år, kanskje flere ganger på ett år. Det er mitt favorittsted, en plass jeg føler meg så hjemme. Men likevel er jeg så redd for å dra tilbake. Det vil aldri bli det samme igjen. 



Vi sees igjen, farmor♥

jeg har ett ønske til dere kommende lærere

  • 02.10.2017, 23:57

Jeg har kommet dit at jeg ikke ønsker å ta hensyn lenger til mennesker som ikke har gjort meg noe godt. Dette er min blogg, og så lenge jeg holder menneskene anonyme, så tar jeg meg friheten å skrive det jeg vil. I løpet av min tid på videregående skole har jeg møtt èn lærer som genuint vil elevens beste. Som kjempet sammen med meg for å nå en karakter, og som strakk seg ekstra langt for å hjelpe meg med faget, ga meg privattimer, tid og forståelse. Èn lærer. Av hvor mange? 15? 

Jeg har nølt en stund med å skrive dette, rett og slett fordi jeg er redd for å tråkke noen på tærne. Jeg vet at utrolig mange er enig med meg i dette innlegget. Medelever og foreldre, mens enda flere helt garantert er helt uenig. Hvilke fag disse var lærere i er ikke relevant, derfor kommer jeg ikke til å nevne det. I løpet av mine to første år på videregående opplevde jeg som kjent på denne bloggen urettferdig mye dritt. Det var heller ikke bare fra medelever, men også fra et par lærere. Noen ganger følte jeg meg mobbet av de også. Selv om enkelte hendelser sitter fjernt i minnet i dag, så bærer jeg enda preg av det og sleit veldig med å stole på nye lærere på en ny skole. Jeg sleit med å få respekt for lærere i ettertid, noe som er veldig uheldig som elev. 

Jeg kan starte med den ene læreren. Dette var et valgfag som jeg forøvrig angret på i det jeg gikk inn døra og hadde første time. Ikke et godt utgangspunkt, men likevel så bet jeg tennene sammen og lot det gå. Jeg prøvde virkelig, men uten en lærer som tar hensyn til diverse behov og som er rett stygg i munnen så blir det veldig vanskelig. Spesielt vanskelig blir det å ha respekt for en sånn person. Før rakk jeg opp hånda veldig mye, og jeg stilte mange spørsmål som kanskje ikke alltid er like lett å svare på. Men fra en lærer forventer ikke jeg å få et stygt blikk og "hva slags spørsmål er det? Står jo i boka (eller sa det nettopp)" slengt i trynet. Jeg har nedsatt hørsel, men klarer ikke å bruke høreapparat da det gir meg voldsom hodepine. Selv om læreren visste dette, så var det ikke mulig å si det igjen til meg som kanskje ikke fikk det med seg når læreren sa det med ryggen til meg og ansiktet inn i tavla. Måten han tok "hensyn" til dette på var å skjelle meg ut foran hele klassa å si at jeg ikke kunne sette meg på rad 3 eller 4 på grunn av min dårlige hørsel. Jeg måtte sitte fremst, alene. Denne læreren var veldig spydig, ga meg toere uansett hvor mye jeg pugga og skrev på prøvene. Han prøvde heller ikke å veilede meg til å nå en høyere karakter. I dag angrer jeg på at jeg ikke sa han mer i mot, for jeg endte opp med en dårlig karakter uansett. Jeg endte forøvrig opp med samme karakter i det andre faget jeg hadde denne læreren i (som jeg fikk 4 i på ny skole med ny lærer). 



Nytt fag, ny lærer. En lærer jeg har forstått utifra min "research" (mulig at dette ikke stemmer) ikke er utdannet lærer. Likevel får hun seg jobb på en videregående skole. Jeg har fått opptil flere anmerkninger, alle karakterer fra 1-6 i faget og blitt kjeftet på foran flere mennesker. Jeg og resten av klassen måtte ha muntlige prøver på gangen, hvor det konstant spaserte andre elever forbi. At det var friminutt var heller ingen hindring for å ha prøven på gangen. Vi sa fra opptil flere ganger at vi ønsket et grupperom til å ha disse prøvene på, da det er veldig ubehagelig å ha prøver blant elever vi kanskje ikke kjenner. I mitt tilfelle var det vanskelig da jeg ikke klarte å fokusere på grunn av støyet rundt oss. Jeg fikk ikke med meg spørsmålene og noen ganger brukte jeg for lang tid på å svare og prøven endte med at hun sa " tiden er ute, karakter 2". For meg toppet det seg på slutten av andreåret da jeg satt med macen og skrev notater som alle andre. Hun sa tydeligvis noe til meg, som jeg ikke hørte. Før jeg rakk å si noe så hadde hun satt anmerkning på meg. For meg er en anmerkning veldig vondt å få, da jeg aldri har fått noen tidligere. Igjen ble hørselen en utfordring som en lærer valgte å ikke ta hensyn til. Jeg skulle ha en muntlig prøve (på gangen) på slutten av timen. Men da jeg var i en veldig sårbar periode akkurat da, så endte jeg opp med å låse meg inne på do for å bare gråte. Læreren ringte etter meg, banka på døra flere ganger. Jeg klarte det bare ikke. Erling måtte bare komme å hente meg, for det funka bare ikke. Uventede prøver dukket opp, og en gang endte jeg opp med å måtte ha to prøver i løpet av en dobbeltime. Dette på grunn av at jeg var syk i èn time i dette faget og det var en dag det var prøve. Vi hadde vel prøve hver andre uke, noen ganger flere prøver i løpet av uka. Oppå dette kunne vi få lekser både hjemme og i timene. Jeg endte med 2 i faget, og må aller mest sannsynlig ta opp igjen faget neste år dersom jeg ikke kommer inn på sykepleien. 



Som sagt så er det mange hendelser jeg ikke husker godt nok til å skrive det ned detaljert til dere. Men jeg håper dere ser poenget mitt med innlegget. Jeg har alltid sagt at det er alt for mange lærere som overhodet ikke skulle vært lærere. En lærer er et menneske som skal lære unge, hormonelle tenåringer historie, matte og norskfaget med mer. Da må man ha en form for forståelse, tålmodighet og respekt for elevene sine. Man må ta seg tiden, selv om den ikke alltid strekker til. Man må ta hensyn til spesielle behov en elev kan ha, samtidig som det forblir mellom elev og lærer. Man skal svare på et spørsmål med forståelse for hva denne eleven kanskje kan ha i bakhodet, et poeng - ikke minst svare på en måte som gjør at medelever kan lære av det. Dette innlegget er en utblåsning for meg. Jeg har en gang ønsket å bli lærer, for å bli den læreren jeg skulle ønske jeg hadde. Men sykepleier drømmen tok over i siste liten. 

Jeg har ett ønske til dere kommende lærere. Ha forståelse, respekt og tid til elevene dine. Ta hensyn, vis at eleven kan stole på deg, og at du vil elevens beste. 

blogger for å oppnå noe

  • 27.09.2017, 02:43



Jeg aner ikke hvorfor jeg startet å blogge, egentlig. Når noen har spurt meg om hvorfor så har jeg bare svart at det er fordi at jeg liker å skrive og å ta bilder. Men blogging er jo så mye mer enn det, og jeg tror ikke noen andre enn de som blogger kan forstå akkurat det. Bloggen er et sted hvor jeg får luftet alle tanker, følelser og meninger - men samtidig så er det jo offentlig, og derfor må jeg holde privatlivet litt unna. Jeg deler utrolig mye på bloggen, mer enn jeg trodde jeg kom til å gjøre noen gang. Det er veldig godt, men det er fortsatt mye i livet mitt som ikke kommer til å bli skrevet om på bloggen, naturligvis. 

Jeg blogger helt klart for å oppnå noe, men i dag blogger jeg ikke for å tjene penger. Jeg blogger fordi jeg synes det er godt, gøy og et tidsfordriv. I starten var jeg opptatt av å oppdatere mye, helst tre innlegg om dagen. Men så innså jeg at det trenger jeg vel ikke å gjøre dersom det stresser meg og gjør bloggen til et ork. På bloggen min får du lese om min hverdag, og dere har fått innblikk i både det gode og det vonde. Det er godt for meg å dele at jeg har blitt mobbet, følt meg ensom og hatt en trasig hverdag på videregående. Ikke fordi det er noe jeg setter pris på, men jeg setter uendelig stor pris på alle de gode ordene dere sender til meg og at dere åpner dere til meg og forteller meg om hvordan dere har det eller har hatt det. Det er derfor jeg deler. Ikke for å få medlidenhet, men for å vise at dere ikke er alene. 

Å ha bloggen som en fulltidsjobb er drømmen. Alle vil vel drive med hobbyen sin på fulltid? Liker du å synge så vil du vel leve av å være artist. Liker du å tegne og male så vil du vel leve av å være kunstner? Det er det samme for meg med bloggen. Det føles helt fantastisk for meg at familien og Erling er positiv til bloggen. Jeg fryktet at bloggen kom til å være kleint, og at noen kom til å synes at det er teit. Det er selvfølgelig noen som synes det, men det er så mye mer gode tilbakemeldinger enn dårlige. Jeg har ikke fått èn dårlig tilbakemelding til meg siden jeg startet å blogge. Og det som blir snakket om bak min rygg har jeg ingen grunn til å bry meg om. Blogg er en hobby, like mye som sport, håndarbeid eller andre ting. Så tusen takk til alle dere som følger meg og som sender meg fine meldinger på innboks. Det er så verdt å dele det som er litt vondere å dele når responsen er så bra. 

Jeg gleder meg til fortsettelsen, klem til dere♥

en ensom hverdag

  • 24.09.2017, 18:41

Jeg åpnet en ny post, klar for å skrive et nytt innlegg. Overskrift og et sug i magen. I det jeg åpnet et nytt innlegg følte jeg ikke så mye, men så innså jeg hva jeg faktisk var i ferd med å skrive ned. Alt blir så realistisk når man sier det, skriver det eller føler det. Dere vet hvordan videregående var for meg. Jeg var mye alene de to første årene. Mange friminutter satt jeg heller på klasserommet, enn å gå ned i kantina sammen med andre. Jeg har skyvd mange mennesker ut av livet mitt de siste årene, bare for å være på den trygge siden, men jeg ante ikke at det var dette jeg kom til å sitte igjen med. Å ha et friår er ingen dans på roser, egentlig. Med mindre man reiser og er ute for å oppleve verden. 

Ja, jeg har venner. Gode venner. Men det er virkelig i mindretall. Om rundt fem måneder har jeg bursdag, og jeg drar meg selv i håret for å finne ut hvem jeg skal invitere for å fylle et rom. Mitt største ønske er å leie lokale, ha temafest og bare nyte en kveld sammen med mennesker jeg så gjerne skulle hatt i livet mitt. De dagene jeg sitter hjemme, og jeg vet at vennene mine er opptatt, så aner jeg ikke hva jeg skal finne på. Jeg blir til slutt ensom, og hadde jeg ikke hatt Luna i denne hverdagen hadde jeg nok gått på veggen. Jeg gjemmer realiteten i denne bloggen, ved å jobbe mye og finne på ting med familien min for å glemme at det egentlig ikke finnes så mye annet jeg kan gjøre. 



Jeg liker å tro at de aller fleste mennesker på min alder har mange gode venner rundt seg, alltid noen å ringe til om det er noe og muligheten til å invitere til en skikkelig filmkveld med noe godt på bordet. Men det kniper hardt i magen og tårene presses lett på når jeg skriver her at jeg ikke har den muligheten. Som jeg sa til Erling: Jeg elsker familien min, deg og bestevenninna mi - men noen ganger er det ikke nok med så få mennesker i livet. Jeg trenger flere mennesker, men hvor i alle dager skal jeg finne disse menneskene når så mange har vist at de virkelig ikke er interessert i å være i livet mitt? Mye av det er min egen feil, for jeg slipper ikke like lett mennesker inn i livet mitt. Jeg åpner meg ikke like lett fordi jeg vet at den personen som jeg føler står meg nær, står nærere noen andre.



Jeg har vokst opp med et trygt nettverk rundt meg, gode venner og en god familie. Det var store bursdager, og jeg ble invitert i mange bursdager. Men nå er det ingenting. Er det sånn det er å bli voksen? Jeg nekter å tro på det. Og jeg vet at det kanskje kommer til å bli bedre når jeg begynner å studere, men hva om det ikke er noen der heller som ønsker å være sammen med meg. Jeg lever i en ensom hverdag, selv om jeg har en fantastisk familie og kjæreste. Det er vanskelig til tider, og jeg er den personen som blir overlykkelig dersom jeg bare får èn kommentar på bildet mitt på Instagram, eller blir invitert med til noe. Jeg finner ingen muligheter til å finne meg nye og flere venner, og det er mye på grunn av hva videregående gjorde med meg. Jeg ble plutselig en sjenert person som ikke tørr å snakke like mye i store folkemengder. 

hvorfor jeg ønsker et plantebasert kosthold

  • 11.09.2017, 23:30

Jeg har veldig lenge tenkt på å kutte ut kjøtt, men har hørt så mye dårlig om et kjøttfritt kosthold. Blant annet at jeg kanskje får enda mindre jern til kroppen - noe som ikke er heldig siden jeg allerede har mangel på jern. I går så jeg en dokumentar på Netflix "What the Health". Den fikk virkelig opp øynene mine med tanke på kosthold. Noe av det de nevner i dokumentaren er at sykdommer som kreft og hjertesykdommer ikke er arvelig i de fleste tilfeller, men det hender at man får de samme sykdommene som foreldrene sine, rett og slett fordi man spiser det samme hver eneste dag. Det var veldig mye som ble sagt, og dessverre så noterte jeg ikke underveis, men jeg anbefaler absolutt alle å se den. Du finner den på Netflix! 

Det jeg skal teste ut framover er å ha et delvis plantebasert kosthold. Altså å være "halvveis" veganer. Det vil si at jeg skal spise kjøtt, men i en mye mindre mengde. Kan jeg la være, så gjør jeg det. Middagen min to-tre ganger i uken skal være vegansk og kjøttfri - samme gjelder det om jeg er ute og spiser. Da skal jeg bestille noe fra den veganske menyen. Jeg tenker at dette kan gjøre mitt kosthold mye bedre og variert. Grunnen til at jeg ikke ønsker å kutte det helt ut er på grunn av økonomi. Det vil bli tungvindt å hele tiden kjøpe inn to middager, siden vi til vanlig spiser kjøtt til middag i en eller annen form. Erling ønsker ikke å være veganer, noe som jeg forstår veldig godt. Og derfor vil dette være en foreløpig løsning. Kanskje det en dag blir permanent? 



Jeg er en stor dyreelsker, og det at de aller fleste dyr blir slaktet på brutale måter for at vi skal få mat er for meg helt uforståelig. Vi er kanskje avhengig av kjøtt til en viss grad, men det er en tilvenningssak. Det er mulig å kutte det ut, det handler bare om vilje, og hvordan man ønsker å leve. Jeg er sikker på at i framtiden vil mennesker stille seg selv spørsmålet om vi faktisk spiste dyr før i tiden. Et plantebasert kosthold blir mer og mer "populært" og heldigvis er det mange som velger denne type kosthold. De neste dagene skal jeg gjøre enda litt mer research, og hvis dere ønsker kan jeg godt komme med et oppfølgningsinnlegg om hvordan det går :-)

Hva tenker du om dette?

in my memory box

  • 10.09.2017, 19:33

Jeg smiler litt igjen, dere! Frøkna trengte seg bare en liten blund. Ikke at den var så god siden jeg drømte at noen kastet edderkopper på meg og jeg freaket ut. Husket det først når jeg våkna senere. Da blir jeg litt flau egentlig, for jeg var så og si våken når det skjedde, men var langt i fra klar i øyeblikket. Over til noe annet: jeg har en liten minneboks hvor jeg samler alle ting som betyr/har betydd noe for meg. Jeg elsker å sitte å se i denne esken. Jeg har alt fra russekort fra venner, uldtralydbildene av meg, konfirmasjonstalen som mamma og pappa holdt til meg, billetter og masse gamle bilder. Jeg har også beholdt en ring jeg arvet fra farmor når hun døde. Den passer ikke til fingeren min, men det er uansett noe fint å beholde. Er det av interesse at jeg lager en liten videoblogg mens jeg sitter og titter gjennom denne eska? Da kan jeg fortelle litt om de forskjellige tingene jeg har beholdt, og dele litt mer personlig med dere - det hadde vært fint.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De Selena Gomez billettene gjør meg bare trist, egentlig. Jeg skulle jo på konsert sammen med Erling i oktober i fjor, men hun ble syk og måtte avlyse. Det var som å få drømmen knust. Jeg skulle liksom få se mitt største idol, fremst! Men, til syvende og sist ønsker jeg at hun skal holde seg frisk og det er bra at hun faktisk klarer å avlyse så mange konserter på grunn av sykdom. Det kan ikke føles særlig bra og skuffe så mange fans. Èn ting er iallfall sikkert - og det er at jeg skal møte henne eller se henne på en konsert en dag i løpet av livet mitt :-) 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

______________________________________________________________________________________________________________

Nå skal jeg krype under teppet, sette på noe dårlig på TV-en og strikke litt. Jeg har vel kanskje nevnt at jeg strikker en genser? Jeg skal faktisk snart begynne på armene, og da er det bare svisj så er den ferdig! Kanskje jeg får en ferdig strikkagenser til julen kommer? Det er det jeg jobber for, men først må jeg hjem til mamma for å komme i gang med armene. Jeg kan å strikke, men det er det eneste. Jeg kan ikke noe om å legge opp eller strikke mønster. Jeg utfordrer meg selv ved å måtte bytte farge på tråden ;-) Det holder for meg enn så lenge! Målet er å bli en strikkemaskin som mamma. Luna skriker etter oppmerksomhet her, noe som tyder på at jeg må legge bort macen. 

jeg har lyst å studere igjen

  • 30.08.2017, 14:32

Det er en ting som varmer hjertet mitt, og det er at jeg faktisk en dag har lyst å studere igjen. Jeg var redd for at et friår som dette med bare jobb kom til å gi meg mersmak på flere år som dette. Men etter at jeg leser innlegg med studietips og ikke minst tanken på at jeg kan få en utdanning gjør at jeg får lyst å studere igjen. Foreløpig ligger valget på sykepleien, men jeg har mistet lysten til å jobbe turnus resten av livet og har derfor tenkt litt på andre ting også, men det er ingen studier som virkelig interesserer meg, og jeg kommer ikke til å studere bare for å studere. 



Å ha en utdanning er noe som bare skulle mangle for min del. Det innebærer en trygg økonomi og jobb - det er noe jeg er veldig opptatt av å ha. Jeg virkelig elsker hverdagen jeg har nå, og det går enda ikke opp for meg at dette skal være min hverdag resten av året. Det finnes en mulighet for at det blir enda et år som dette, bare at jeg da tar opp fag for å bedre snittet mitt. Jeg har i det siste fått utrolig mye motivasjon til å studere og gjøre mitt beste. Blogging er definitivt noe jeg kunne levd av, men jeg hadde vært avhengig av å ha en utdanning som er trygg å støtte seg på. Dette året skal jeg bruke på å samle energi, motivasjon og inspirasjon. Jeg skal jobbe med bloggen og jeg skal jobbe mye for å spare penger. 

innlegget mitt er i aftenposten

  • 29.08.2017, 22:35

Det jeg har gledet meg til å fortelle dere er at innlegget mitt om mobbing har kommet i Aftenposten som et Si ;D innlegg! Det er utrolig stort for meg og hadde aldri i mine tanker det kom til å skje meg. Lille meg i en så stor avis? Det er helt vilt spør du meg, men det er også det jeg har hatt som mål med bloggingen min - å nå ut til et større publikum. Det er utrolig viktig for meg at et så viktig tema blir snakket om! Det er som de fleste sier til meg: mobbing skulle vært pensum i skolen. Det er utrolig viktig at spesielt barn får lære hva som er rett og galt, og dette kan de faktisk lære på skolen. Det er på skolen man lærer seg hvordan man er sosial med andre, vanlig folkeskikk og hvordan man faktisk behandler sine medmennesker. Mobbing er en stor del av alt for mange sin hverdag, og jeg forstår ikke hvorfor skolene enda ikke snakker om dette mer med elevene sine. 



Jeg er en åpen, men lukket person. Jeg viser ikke sårbarhet i øyeblikket, det er alt for sjeldent at jeg gjør det. Nå har jeg det utrolig bra, og mobbing er ikke lenger min hverdag - noe som har gjort at jeg klarer å vise denne sårbarheten i ettertid og formidle mine følelser til dere. Innlegget mitt er spesielt til dere som har opplevd eller opplever mobbing i hverdagen. Det er ikke greit, og jeg skulle ønske det var lettere å kunne gi litt faen i disse onde menneskene. Da hadde jeg gjort det for lenge siden, men jeg vet - jeg vet at det er forferdelig vanskelig. 



Det viktigste jeg gjorde i denne situasjonen var å si fra hjemme. Når jeg sa fra hjemme sa foreldrene mine fra til skolen, og selv om kommunikasjonen på den skolen jeg gikk på ikke var den beste, så hjalp det litt. Mange av lærerne tok hensyn og for eksempel lot vær å plassere meg i grupper sammen med vedkommende. De gangene dette skjedde var det veldig vanskelig og jeg hadde flere dopauser for å unngå å være i timen. Samtidig fikk jeg heller ikke vist min kunnskap i faget, siden jeg valgte å holde stilt i den gruppen. 

Om du ikke tør å si fra hjemme eller på skolen, ta kontakt med meg på innboks. Jeg kan snakke med deg om det, og du kan lufte alle tankene dine. Ingenting er lettere enn å snakke med en person har opplevd det samme. 



Jeg vil sende en stor klem og takk til dere alle sammen♥ Du kan lese innlegget i Aftenposten HER

jeg er overveldet

  • 24.08.2017, 18:34

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte dette innlegget, sånn egentlig. Jeg er overveldet over responsen fra dere både her, på Facebook og innboks. Da jeg publiserte innlegget ante jeg ikke at det kom til å ta av på denne måten her. At så mange mennesker bryr seg om meg og dette temaet. Mobbing er noe dritt, og det er definitivt noe som må ta slutt. Vi har sagt det i flere år, og vi kommer dessverre til å si det i enda flere. Jeg har jo skrevet to innlegg om dette temaet, hvordan jeg ble utestengt av vennegjengen og det å bli kalt dum. Jeg var utrolig heldig som kom helskinnet ut av disse årene på skolen. Jeg har hatt en trygg familie, gode venner og en fantastisk kjæreste å støtte meg på, noe som har gjort hele denne situasjonen, om mulig, mye enklere for meg. 



Jeg vil at dere skal vite at jeg ikke skrev det innlegget for å få oppmerksomheten på meg, og min historie. Det er temaet mobbing jeg vil ha fokus på. Jeg skrev innlegget for alle de menneskene som ikke klarer å snakke om det. Jeg tar et steg for de som ikke klarer det. Det er alt for mange som opplever mye grovere mobbing enn det jeg har gjort. Jeg har hatt det forferdelig vondt, men da kan jeg ikke forestille meg hvor vondt andre kanskje har det. Det er disse menneskene jeg vil snakke for, og jeg vil bli hørt. Jeg har hatt vondt for å si at jeg har blitt mobbet. Jeg har ikke klart å si at det som skjedde var mobbing. Mye fordi jeg ikke ville innse at jeg faktisk var et mobbeoffer, men også fordi jeg tenkte at jeg har det ikke så ille, det er noen som har det verre. Men, jeg ble mobbet, og jeg hadde det ille. 

Jeg ble spurt om ikke jeg var redd for reaksjonen til de involverte når de leser innlegget mitt. Og mitt svar på det er nei. De som føler seg truffet og reagerer på innlegget viser jo at det er noe de kjenner på. At de føler at innlegget er rettet mot dem. Jeg står mye sterkere i dag enn jeg gjorde for et år siden, og jeg håper så inderlig at de fleste andre klarer det. Det er tydelig at de aller fleste som mobber gjør det på grunn av misunnelse og fordi de rett og slett ikke har det bra med seg selv. De må finne feil ved en annen person, sammenligne seg selv og dra vedkommende med seg ned. 

Store klemmer til alle dere. Tusen takk♥

det er ikke meg det er noe galt med

  • 23.08.2017, 22:54

Tenk å bli kalt dum så mye at du begynner å tro på det selv. Det må gjøre vondt - og det vet jeg veldig godt, selv ett år senere. 

Jeg har kommet dit hen at jeg ikke tenker å ha respekt for mobbere, de som bare er ute etter å rakke ned på meg for å føle seg selv bedre. Jeg har kommet dit hen at jeg vet at det ikke er meg det er noe galt med. Jeg har kommet dit hen at jeg har fått nok av å bli husjet rundt, og bli fortalt hva jeg er og ikke er. Allerede på ungdomsskolen fikk jeg høre i ny og ne at jeg er så dum. Hvordan kunne jeg si så dumme ting? Er det helt tomt i hodet mitt? Kinderegg? Det var noen gutter i klassen som følte et behov for å fortelle meg at jeg var så dum. Jeg vet at de fleste angrer på måten de behandlet meg, og jeg har faktisk fått unnskyldning for det, men det sitter fortsatt igjen - som det eneste minnet fra ungdomsskolen. 



Endelig! Endelig, skulle jeg starte på videregående. Uten disse menneskene i livet mitt. Jeg skulle få vise hvem jeg var, være selvsikker og finne gode mennesker som jeg kunne ta med meg videre i livet. Lykken ble fort snudd, og jeg gikk gjennom to år der jeg til slutt hørte ordet "dum" som et ekko i hodet mitt. "Du er så dum du, Ingrid!" fikk jeg en gang høre. Den gangen fortalte jeg at det kan faktisk såre å få høre sånt. Det gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg fikk høre det ordet så mange ganger at jeg begynte å tro det selv. Jeg har aldri vært en 6er-elev, jeg har lagt midt på treet og måtte jobbe for det. Alle er forskjellige, men jeg måtte da få lov å rekke opp hånden og si det jeg trodde var svaret på lærerens spørsmål? Jeg må da få lov å uttrykke min frustrasjon over et umulig mattestykke? 

Det siste året mitt på videregående rakk jeg så og si aldri opp handa. Hadde jeg gjort det kunne jeg kanskje gått opp noen karakterer muntlig i de forskjellige fagene, men hver gang jeg visste at jeg visste dette svaret så kunne jeg ikke gjøre det. Jeg kunne ikke gjøre det uten å bli flau og redd. Er det sånn det skal være? Lot jeg virkelig noen usle mennesker ødelegge en del av skolegangen min? Mine minner fra skolen? Ja, og det er ikke så rart når det er disse menneskene som har styrt følelsene mine og dagene mine på skolen. 



Hadde jeg vært et vondt menneske nå, kunne jeg nevnt navn. Men, jeg er ingen mobber og jeg synker ikke like lavt som disse menneskene. Men hvis noen kaller meg dum igjen så skal jeg love at de får høre det. Jeg er ikke dum. Jeg er smart både sosial og på skolen. Jeg kan det jeg ønsker å kunne, og trenger å kunne. Men, til slutt må jeg takke dere. For at dere fikk meg til å tåle dritt i hverdagen, å heve hodet over onde mennesker og sette på et smil på de tyngste dagene. Ta i mot mobbingen deres med et smil som om at det var morsomt. Jeg har blitt en sterk jente som tåler det meste, og det er jeg glad for. Jeg har også lært meg hvordan jeg skal godta å bli behandlet, og klarer lett å finne ut hvem som faktisk vil være venn med meg og ikke. Det skal jeg ta med meg videre, og jeg håper at jeg fortsatt streifer tankene deres den dagen jeg oppnår noe bra. 

Ikke utsett deg selv for noe slikt. Ikke la deg bli herset med. Glefser de deg, glefs tilbake. Vis at du ikke godtar denne typen behandling. Du er et menneske og du har de samme rettene som alle andre. Hvorfor skal akkurat du godta å bli behandlet på denne måten? 

Sannheten

  • 16.08.2017, 21:31

Det ligger mye bak grunnen til at jeg startet å trene. Jeg har det siste halvåret følt meg ganske ukomfortabel i egen kropp, og det er ikke noe jeg egentlig liker å snakke høyt om. Ikke fordi det er ubehagelig, men det er på grunn av responsen. Jeg er en sånn person som ønsker et ærlig svar dersom jeg åpner meg om noe. Jeg sier ikke noe nedlatende om meg selv for at den andre parten skal løfte meg opp igjen - men heller gi meg en hjelpende hånd. Det føler jeg har manglet i denne situasjonen. Jeg har alltid vært en slank jente, med litt ekstra kjøtt på kroppen - ikke overvektig på noen måte, men jeg har bestandig hatt komplekser rundt min egen mage og midje. Når jeg først ser èn ting, så er det flere og flere ting jeg kan klare å peke ut som er feil ved meg. Hver gang jeg starter å trene, så er målet mitt å ordne opp i akkurat det, men jeg ser aldri framgang. Hvorfor? Fordi jeg mangler selvdisiplin som bare rakkern. 



Jeg har alltid hatt et sunt selvbilde, på den måten at om jeg er misfornøyd, så gjør jeg noe med det isteden for å klage. Jeg kommer ikke langt ved å klage over at jeg har gått opp i vekt mens jeg sitter i sofaen og slurper i meg et glass brus og drar på McDonalds dagen etter. Det har ingen gjort. Det siste halvåret føler jeg at jeg har lagt på meg - og ja, det har jeg, men jeg får til stadighet høre at det er en bra ting. Med tanke på at jeg veide en del mindre enn det jeg burde det året jeg knapt spiste. Det var ikke sunt, men jeg hadde likevel et sunt selvbilde. Skjønner dere? Jeg sa i det innlegget at grunnen til at jeg ikke spiste var ikke fordi jeg følte meg dårlig i min egen kropp, men rett og slett på grunn av at jeg var lei. Jeg var matlei, lei av hverdagen og hadde rett og slett ikke matlyst. Om det lå noe i underbevisstheten om min egen kropp aner jeg ikke, men det er ikke viktig nå. 

Jeg bruker alltid humor når jeg skal "rakke ned" på meg selv eller fortelle om noe jeg synes er vondt. Og det har jeg jo gjort nå også, og derfor har ikke så mange tatt meg seriøst. Jeg måtte selv sette ned foten og komme i gang, jeg kunne ikke forvente at Erling eller noen andre i familien skulle fortelle meg at "ja, du har lagt på deg en del, så du burde nok hive deg rundt og komme deg på trening igjen". Jeg koser meg utrolig mye med trening, og det er kostholdet som nå gjenstår. Siden jeg er en meget småspist jente, så må jeg sette opp en plan på måltid, mengde og hva. Det er min eneste løsning, om det funker er en annen ting. 



Det er viktig for meg å spesifisere det at jeg ikke mener jeg selv er overvektig eller tjukk på noen måte. Men jeg har lagt på meg i forhold til den kroppen jeg har hatt tidligere, og dermed blir det veldig sårt for meg. Det er viktig at du som leser dette ikke sammenligner deg selv og tenker at "hvis hun mener at hun er tjukk, hva er jeg da?". Men at du leser innlegget med mitt utgangspunkt. Det er veldig kronglete å forklare for meg, jeg er ikke så flink til å snakke for meg egentlig. Jeg vet at jeg ikke er tjukk, men jeg har lagt på meg i det siste og derfor blir jeg ukomfortabel i min egen kropp - og jeg gjør noe med det nå, før det blir verre og tyngre å ta tak i det. 

Hairspiration

  • 13.08.2017, 10:00

Jeg kan ikke få snakket nok om hår, virkelig! Det er noe jeg hele tiden vil gjøre noe med og jeg får inspirasjon fra bloggere, Instagram og Pinterest hele tiden. Det er mildt sagt veldig kjedelig å gå og vente på at håret skal vokse - og da spesielt når håret mitt faktisk ikke vokser. Jeg har ikke troen på sånne kapsler for hår før jeg har prøvd det, men så har jeg ikke så lyst å bruke så sykt mye penger på det heller. Nå har jeg sett litt på Eirin Kristiansen sine bilder på Instagram, og for et nydelig hår hun har. Så voksent, velstelt og passer til å være både classy og kul. Om jeg skulle klipt håret mitt til den lengden måtte jeg nok hatt extensions for å få det litt tykkere. Så derfor er det noe som kommer til å koste litt - så da får det vente til jeg har litt bedre råd. Først ferie! Jeg har ikke planer om å farge det igjen, for det tror jeg ikke håret mitt vil like. Det er så tørt allerede, og jeg jobber med å få det tilbake sånn som det en gang var. Se disse fine frisyrene her, da!



Jeg har hele tiden sagt at jeg ikke vil klippe meg kort en gang til, og at jeg nå skal fokusere på å la det vokse. Men så må jeg jo etterhvert klippe bort det lyse på håret mitt, så når jeg skal det, så tror jeg faktisk at jeg skal gå for en sånn lengde som vist over. Gleder meg allerede, selv om det blir leenge til! Nå drar jeg på trening, så vi snakkes senere i dag før jeg drar på jobb igjen :-) Er dere kanskje interessert i at jeg deler økten min med dere i dag? Legg meg til på snap, @ingridkaggerud så skal jeg prøve å oppdatere der, også legger jeg kanskje ut økten på bloggen senere. Ha en nydelig søndag, dere!

Hva skal jeg blogge om?

  • 09.08.2017, 16:30




Jeg begynner endelig å få en liten plan i hodet mitt om hvordan dagene mine skal være framover. Jeg tenker å klare å trene hver dag, men selvfølgelig ikke like hardt hver eneste dag. Har jeg sykt gangsperre for eksempel, så tar jeg heller en liten økt på mølla. Om noen har et treningsprogram de synes funker fint, så del det gjerne :-) Også en ting til: Er dere interessert i å se øktene jeg har? Har dere lyst å ha innblikk i treningen min og hvilke øvelser jeg bruker? Det hadde iallfall hjulpet mye for meg, for da har jeg en plass å dokumentere det - og dermed kan jeg se framgangen. Etterhvert blir jo Erling med, og da kan vi kanskje ta noen bilder også under treningen! 

Jeg lurer også litt på hva dere ønsker å lese om framover. Jeg føler det går mye i det samme, og hvis dere har ønsker så er det mye lettere for meg å for eksempel ta de riktige bildene og ikke minst komme med gode innlegg. Noen innlegg blir litt halvveis og spontane innimellom. Men det er sånn det er. Jeg liker best å planlegge innlegg sånn at de blir gode og har et innhold som er interessant å lese om! Fyr løs, kom med ønsker - jeg blir bare glad! 

Hva vil du lese om?

Planlegger sydenferie

  • 08.08.2017, 21:37

God kveld! 

Denne kvelden har vi brukt på å titte litt rundt på Ving etter sydenferier. Vi lander alltid på Gran Canaria med tanke på temperatur, men jeg har veldig lyst til en ny plass også. Vi har også vurdert/vurderer Alicante - også har jeg såå lyst til Santorini i Hellas. Det hadde vært helt magisk. Får en sånn Mamma Mia feeling og jeg som er så fan av den filmen synes ikke noe vondt om det, for å si det sånn :-) Kanskje dere har noen tips til reisemål? Vi tenker å dra mellom oktober-november. 

Processed with VSCO with f2 preset
Leeengter etter denne fargen igjen...

Jeg kjenner at det er veldig på tide med en sånn type ferie. Litt varme, basseng og farge på kroppen er noe jeg lengter veldig etter. Og en annen ting jeg kjenner på er motivasjonen. I morgen tidlig skal jeg melde meg inn på treningssenter (tusen takk, pappa, for hjelp♥), og da skal jeg trene godt før jeg drar på ferie. Jeg vil gå i bikinien min og være stolt over jobben jeg har gjort. Jeg er ikke overvektig eller noe, men jeg har godt av en litt strammere kropp. Det gjør iallfall noe med mine tanker om min kropp. Nå har jeg bytta ut brus med vann og forhåpentligvis holder det seg sånn. Nå skal jeg gå en litt lengre tur med Luna før jeg setter meg ned for å se noen (mange) episoder av Home and Away. Etter det skal jeg definitivt finne senga. Skal stå opp i ni tiden og gjøre meg klar for første dag med trening før det blir en fin kveldsvakt på jobb!

Ha en nydelig kveld videre♥

Take me back

  • 04.08.2017, 16:47

Jeg har fått meg noen timer på øyet nå, men jeg føler meg ikke noe bedre. Jeg koker, har vondt og klarer så og si ingenting. Har lagt på sofaen hele tiden, og den ene gangen jeg skulle gå på do ble jeg så svimmel at jeg knapt så noen ting. Ikke noe gøy å ha det sånn. Macen er på fanget og jeg kunne nok skrevet dette innlegget på halvparten av tiden jeg har brukt, men måtte ta noen pauser.. Jeg skulle jo komme skikkelig i gang med arbeid og rutinene mine. Gud som jeg maser om disse rutinene, men det er så viktig for meg. Det var målet mitt med hele dette friåret. 

Over til noe annet. Jeg fant et tips om et blogginnlegg der jeg skriver ned alle landene jeg har vært i. Der skal jeg også skrive hva jeg gjorde der, bilder om jeg har og gode minner fra dette stedet! Dette blir spennende :-)

Sverige: Alle mine sommerferier fra jeg var lita ble tilbragt her. Jeg har kjempemange gode minner der fra. Vi bodde på en campingplass som het for Gullbrannagården, og den er der enda. Jeg skal definitivt tilbake dit en dag med mine barn. Jeg var i syden for første gang i 2010, og det gjorde meg ingenting å ikke ha vært der før, for jeg storkoste meg sånn på dette stedet! Mitt beste minne er nok Kulaget. Da var det noen voksne som gikk rundt med et stort rep gjennom hele campingplassen om morgenen og tok med seg alle barna til en stor hall. Der var det underholdning en times tid, så fikk alle foreldre forberede frokost/lunsj og hva vi skal gjøre videre den dagen. En annen ting som jeg setter veldig stor pris på er at dette var en familieplass for meg. Vi reiste sammen med tanten og onkelen min, sammen med søskenbarna mine og vennepar av mamma og pappa og deres barn. Vi hadde det utrolig fint der! Jeg har også vært på Mora camping, Lidköping camping og enda flere som jeg ikke husker. 



Danmark: Jeg vet ikke nøyaktig når jeg var i Danmark for første gang, men jeg har på følelsen av at det var i 2001, og da var jeg 3-4 år. Da skulle kusinen min, Christine, gifte seg. Hennes ektemann er dansk, og da var familien samlet på et hotell i Danmark. Jeg husker helt klart ikke mye av det, siden jeg var så liten. Men jeg har sett mange bilder fra denne turen! 


Meg og onkel pepper♥

Tyskland: Første gang vi var i Tyskland var nok i 2009. Da dro jeg til Hamburg sammen med mamma, Steinar og Anne-Sofie. På den tiden bodde sønnen til Steinar der, sammen med sin sønn og samboer. Det var en kjempefin tur og vi gjorde kjempemye gøy! Det er iallfall en ferie jeg husker. Jeg har også vært i Cochem, Kiel og Bremen på veien mot Frankrike. På disse stedene har vi overnattet! 


Fra turen til Hamburg

Belgia: Ingen spesielle minner herfra egentlig, annet enn at jeg kjørte rett gjennom! 

Luxembourg: Samme med denne, vi kjørte gjennom - men vi stoppet èn gang for å finne en plass å spise!

Frankrike: Jeg har vært i Paris! Dette var i 2013. Da hadde vi en bilferie sammen med pappa, Anne-Sofie og Richard, stebroren min. Vi møtte stemoren min Berit i Paris. Da startet vi med å ta Kielbåten fra Oslo-Kiel og kjørte gjennom Tyskland, Belgia og Luxembourg. Når vi var i Frankrike så var vi blant annet på Eurodisney. For en opplevelse det var! Jeg gråt på avslutningsshowet ved midnatt fordi det var så fint! 



Italia: Vi var i Venezia noen dager før vi hoppet på Cruiseshipet i Middelhavet. Dette var i 2012, og da dro jeg sammen med pappa, Berit, Richard og begge søstrene mine. Dette var faktisk bryllupsreisen til pappa og Berit, så det var utrolig gøy å få bli med på en sånn tur! Cruise er definitivt noe jeg vil gjøre igjen :-) 



Kroatia: Dette var en av stoppene med Cruiset. Vi var i Dubrovnik én dag for å se oss litt rundt. Jeg husker ikke så veldig mye av det, annet enn at det var veldig mye stein? Haha, jeg så ikke så mye i løpet av den dagen jeg var der, men jeg kjenner ikke at det er en plass jeg kunne feriert en sommer.



Hellas: Jeg har vært tre steder i Hellas. De to første var Athen og Katakolon. Det var på turen med det samme Cruiset. Den tredje plassen er Rhodos. Da besøkte pappa og jeg, Erling og hans familie på Rhodos. Det var så godt å se han igjen! Dette var i 2015, så det året Erling og jeg ble sammen. Nyforelsket og savnet ble utrolig stort når vi ikke fikk sett hverandre på flere uker. 



Bulgaria: Her har jeg vært to ganger, på nøyaktig samme sted og hotell! Vi leide en leilighet av noen norske, og vi likte stedet så godt at vi dro dit igjen året etter. Vi var der altså i 2010 og 2011. En utrolig fin plass med mange fine minner. Vi ble kjent med flere lokale, og vi fikk blant annet møte en av våre første au pairer igjen. Alle andre vi har hatt har blitt boende i området rundt oss, men hun flytta hjem igjen til Bulgaria, og da hadde jeg ikke sett henne siden jeg var kjempeliten! Vi bodde forresten i Sveti Vlas, det er 15 minutter unna Sunny Beach. 



Tyrkia: Her har jeg vært bare én gang. Det var i 2015. Da var pappa og jeg i Bodrum. Jeg skulle egentlig dra til USA denne sommeren, men så ble ikke det noe av og dermed måtte pappa og jeg bestemme oss ganske kjapt om en plass å dra til sånn at jeg også fikk en ferie! Så da landet vi på Bodrum, to timer med båt unna Rhodos, hvor Erling var :-) I Bodrum ble vi også kjent med flere lokale mennesker og ikke minst ble vi kjent med Ann Helen og Magnus - et par vi enda har god kontakt med. Det er så gøy å møte mennesker på ferie og holde kontakten videre. Dette var en veldig fin ferie, utenom at jeg var redd noen kvelder på grunn av terror osv i Tunisia. Det skjedde mens vi var der, og selv om det ikke er så nærme, så preget det meg veldig av en eller annen grunn. 



Spania: Vi var på Gran Canaria, Erling og jeg. Sommeren 2016 dro vi på vår første sydenferie sammen. En ferie jeg alltid kommer til å huske. Hotellet var WOW og alt var bare såå bra der. Jeg kunne lett dratt tilbake dit! Vi opplevde ikke så mye lokalt der eller store greier utenom kjøpesenteret i Las Palmas. Det var bevisst siden begge var enig i at dette skulle være en avslappende ferie og ikke noen oppdagelsesferd. Foreldre er jo veldig flink til sånne ting og derfor var vi ganske bestemt på at vi skulle sole oss, kose oss og bare slappe helt av hele ferien. Jeg har også vært i Barcelona en gang. Det var også en klassetur. Da reiste hele andre klasse studiespesialisering til Barcelona en uke. For en nydelig by! Dit skal jeg også tilbake!


Bildene til venstre er fra Gran Canaria og til høyre er Barcelona

England: Her har jeg vært to ganger. Den første gangen var jeg i York på korpstur. En kjempefin tur med mange gode minner. Den andre var i 2014, da var jeg på klassetur til London. Det var også en helt fantastisk tur. Og London er definitivt en by jeg vil tilbake til. Siden det var en klassetur, så fikk vi så klart opplevd mange av turistattraksjonene. Så neste gang jeg drar dit, så blir det nok mer shopping og kafékos enn sightseeing! Selv om jeg langt i fra har sett hele London. 



Skottland: Dette var også i 2014 og en klassetur. Jeg gikk internasjonal linje første året mitt på videregående, og da skulle klassen til Skottland å bo i vertsfamilie en uke. Det var en veldig lærerik tur med erfaringer jeg har tatt med meg videre. Vi gikk også på skole mens vi var der nede, og fikk også mange gode venner. Dessverre har jeg mista kontakten med disse i dag, men følger med de på Facebook og ser at de oppnår mye fint i livet. 

Min måte å planlegge

  • 03.08.2017, 21:41



Jeg fikk et spørsmål om jeg ikke kunne fortelle litt om hvordan jeg planlegger dagene mine, og det kan jeg så klart! Per nå er det ikke så ekstremt mye å planlegge, men jeg regner med det blir fullere dager utover året da jeg skal legge trening inn i dagen min også. Med andre ord så skal mine dager snart bestå av: jobb, blogg, trening og husarbeid. Venner og familie klarer jeg å finne tid til uansett. Det er utrolig viktig for meg å møte mennesker jamt og trutt. 

Først og fremst trenger jeg almanakken min! Den er jeg helt avhengig av, og den blir med meg overalt. Framover kommer jeg til å sette meg ned hver søndag for å planlegge uken som kommer. Vet jeg om ting som kommer lenger enn en uke senere så skriver jeg opp det også. Jeg forsøker også planlegge så mange innlegg som mulig. Jeg liker å variere, og er redd det skal bli kjedelig i lengden om det skal bli det samme på bloggen hele tiden. Derfor forsøker jeg å holde meg til tre typer innlegg om dagen: hverdag, tips/triks, tanker. Noen ganger skyter jeg inn med storytimes, spørsmålsrunde, fakta om meg osv. Men det er hvis jeg virkelig ikke har noen ting å blogge om. Framover dette året vil jeg komme til å jobbe både dag, kveld og natt. Derfor må jeg planlegge og forhåndsskrive innlegg som skal publiseres på de tidspunktene jeg er på jobb. Samtidig forsøker jeg å komme med så ferske bilder som mulig! 





Det er vanskelig å planlegge husarbeid. Men der er det mer rutiner, og derfor ingenting å planlegge. Det som må planlegges er å sette av tid til det. Jeg håper jeg aldri blir så travel at jeg må forlate leiligheten som et kaos! Derfor er det det første jeg gjør når jeg kommer hjem fra jobb. Har jeg tidligvakt, så setter jeg meg ikke ned før jeg har ryddet leiligheten. Da er det alt fra å tørke støv, tømme oppvaskmaskin, vaske og henge opp klær, rydde stue og kjøkken og lignende. Jeg prøver å plassere ting som støvsuging og sengeskift i helgene. Da føler jeg at jeg har mye bedre tid, samtidig som at Erling også er hjemme da. 

Når det kommer til trening så er planen å sette opp faste dager til trening. Noen ganger jobber jeg tidligvakt, og da kan det være at det frister mer å trene etter jobb enn før jobb. Derfor kommer ikke klokkeslett til å bli en fast ting. Eneste som er helt klart nå er at selv om jeg har fri eller seinvakt - så skal jeg ikke sove hele formiddagen! Jeg skal gripe dagene for det de er verdt og gjøre ting jeg synes er gøy. Bruke mye tid med Luna til både tur, kos og lek. I starten av treningen kommer jeg til å sette opp to dager i uka til trening. Etter hvert vil jeg øke det til tre-fire dager i uka. Målet er til slutt å ville trene seks dager i uka. Jeg skal også laste ned Lifesum-appen for å sikre meg at jeg får i meg nok næring når jeg begynner å trene. 



Håper det var litt interessant å lese om! Har aldri hatt sånne innlegg før, og kanskje etterhvert så kan jeg lage plan-for-uka-innlegg? Kanskje det skal bli en fast spalte? Det blir isåfall ikke før senere i høst, da skal alt være i rutiner igjen :-) 

Forandringer i hverdagen

  • 01.08.2017, 21:28



I den kommende måneden, august, så vil det skje en del nytt i hverdagen. Det blir en annerledes hverdag enn det jeg er vant med. Jeg er både spent, redd, glad og lykkelig på en og samme gang. Spent fordi det er nytt, redd fordi det blir noe jeg ikke kjenner til og glad og lykkelig fordi det er noe jeg har lengtet etter så utrolig lenge. En helt vanlig hverdag, men en hverdag utenom det vanlige for min del. 



På torsdag starter det, og da skal jeg trå inn i arbeidslivet for fullt. Foreløpig har jeg ingen fast stilling utenom de faste helgene jeg har. Men på sykehjem er det alltid noen kollegaer som er syk eller ikke har anledning til å jobbe. Derfor har jeg ikke hatt noen problemer med å få nok jobb der jeg er nå. Jeg leker med tanken om å få en jobb til ved siden av den jeg har akkurat nå. Hva ellers skal jeg gjøre liksom? Først vil jeg se an tempoet og hvordan jeg takler å jobbe hver dag. Å jobbe på et sykehjem er utrolig givende. Man opplever mye glede blant beboerne, og å starte i den retningen er ikke noe jeg angrer på. Det er noe jeg har lært mye av og en erfaring jeg definitivt vil ta med meg videre. Jeg bærer iallfall stolt denne jobbuniformen. Jeg vet at vi som jobber på sykehjem gjør en veldig viktig jobb, og jeg gjør mitt beste i jobben for å glede de som bor der. Det kan være så lite som å slå av en liten prat, lytte, kaste ball, gå tur eller bare være der. 

Det har vært tungt å ha en jobb som dette sammen med skolen. Det har vært prøver, lekser og andre hindringer i jobben, noe som har gjort at jeg stort sett aldri fikk fri. Jeg hadde 12 timers "arbeidsdag", om ikke mer, de dagene jeg var på skole og jobb. Og da må jeg ikke glemme leksene jeg måtte ta med meg hjem. Toppen av det hele var da jeg hadde arbeidshelg, helga før en stor eksamen. Da kjente jeg at det ble nok for meg. Det gikk veldig bra, heldigvis. Jeg klarer det når jeg må. 



Nå er jeg mer enn klar for en hverdag med arbeid. Iallfall med en så givende jobb som det jeg har. Når du får høre, føle og se takknemligheten fra beboerne så er det så utrolig fint. Det gjør hele dagen min. Jeg har hatt flere jobber i butikk, og det er ikke noe jeg kunne sett for meg å gjøre i et helt år. Da måtte jeg hatt en jobb som jeg har nå ved siden av. Å stå dag inn og dag ut bak en kasse, brette klær og sette fram varer er ikke noe jeg kunne gjort i lengden. Nå får jeg en smakebit på framtiden min. Å arbeide er noe jeg skal gjøre resten av livet og jeg kommer til å bli så fryktelig lei. Men akkurat nå er det bare spennende. 

Vår første gang..

  • 31.07.2017, 15:12

Vårt første møte: Siden vårt første møte var også vår første samtale, så velger jeg heller å fortelle første gangen vi så hverandre. Første gangen jeg så Erling var når han kom ned i kantina i den røde vinterjakka si. Jeg tenkte så klart mitt, og at han der var veeldig kjekk. Første gangen han så meg var når jeg snakket med en felles kompis av oss, og etter jeg hadde gått benyttet Erling sjansen til å spørre hvem den jenta var. 

Vår første samtale: Vår første samtale var på en benk inne på skolen. Først satt jeg der sammen med vår kompis, Joy. Da kom Erling og satte seg ned også. Da spurte han meg om USA og om jeg så fram til å reise dit og være der et år. Noe mer av den samtalen husker jeg dessverre ikke..

Vår første selfie: Dette bildet ble tatt første kvelden vi var sammen alene. Da var vi hjemme hos meg og bare prata til langt på natt. En kveld jeg alltid kommer til å huske♥ Nå håper jeg bare at Erling ikke kverker meg for at jeg la ut dette bildet haha



Vår første date: Det var naturligvis også den første gangen vi var sammen alene. Erling henta meg på kjøpesenteret etter jeg hadde tatt en synstest. Vi dro hjem til han så han fikk dusjet, og deretter dro vi på McDonald´s, hehe. Etter det dro vi hjem til meg, og vi var sammen hele kvelden :-)

Vårt første kyss: Hehe, dette var faktisk også første gangen vi var sammen alene. Ting gikk kanskje litt fort frem, men det gjorde ikke meg noe. Det var heldigvis ikke kleint, og det føltes helt naturlig der og da♥

Vår første overnatting: Vi var hjemme hos Erling og så film sammen med et vennepar. Filmen varte dødslenge, og klokken ble bare mer og mer. Hverken jeg eller Erling var spesielt gira på å dra ut for at han skulle kjøre meg hjem. Så da bestemte vi oss bare for at jeg overnatta der. Det var ikke en særlig blid pappa som møtte meg hjemme, for å si det sånn. Jeg hadde nemlig glemt å si fra at jeg ikke kom hjem :o

Vårt første møte med foreldre: Første gangen Erling møtte pappa var den kvelden Erling og Joy kom hjem til meg. Det var den kvelden jeg ble kjent med Erling. Da måtte vi gå innom stua for å komme oss til loftet, og dermed fikk pappa hilst på de begge. Mamma møtte han første gang utenfor en kafé der jeg er fra og bodde på den tiden. Da var ikke vi offisielt sammen enda, men de fleste visste at det var noe, inkludert mamma. Hun hilste bare fint, før vi dro videre for å farge håret til en kompis av oss. Det er en annen historie, haha. Første gangen jeg møtte Erling sine foreldre var da jeg ble med for å hente dem i byen. De hadde vært på et arrangement på et hotell i sentrum, og da ble det et ganske chill møte egentlig :-) 

Vår første tur: Det året vi ble sammen dro vi på hver vår ferie. Men, vi var bare to timer unna hverandre med båt, så derfor dro jeg og pappa over til Rhodos for å besøke Erling og hans familie en dag. Det var utrolig koselig! Men vår første tur sammen var den samme sommeren, og da dro vi til Trondheim. Vi bodde på Britannia Hotell, og vi hadde det helt fantastisk. En tur jeg gjerne kunne gjentatt♥

Når man slutter å spise som normalt

  • 30.07.2017, 13:56



Jeg vil bare si på forhånd, før dere leser innlegget - at jeg aldri har slitt med noen form for anoreksi eller spiseforstyrrelser. Jeg har "bare" slitt med å få i meg de måltidene jeg har behov for. 

Jeg har vel egentlig ingen hensikt med dette innlegget heller, jeg bare føler for å skrive det ned. Bloggen er jo en åpen dagbok, og dette er heller ingen hemmelighet. Hvem vet? Kanskje noen finner hjelp i det uten at jeg vet om det. Eller kanskje flere har hatt det samme problemet og vil dele sine erfaringer og tips. Første gangen dette skjedde var sommeren 2014. Jeg var såra, og derfor følte jeg bare ikke for å spise. Ikke fordi jeg hadde et problem med kroppen min, men jeg hadde rett og slett ikke matlyst. Jeg gikk en del ned i vekt, men jeg har aldri vært sykelig tynn. Det tok ikke lange stunden før jeg var i gang med å spise ordentlig igjen, og jeg trente. Så jeg hadde et ganske sunt forhold til både mat og trening en periode da. 

Processed with VSCOcam with f2 preset

Neste gangen dette skjedde var våren og sommeren 2015, tror jeg. Og dette varte helt fram til jul. Det fantes ingen grunn til at jeg skulle miste matlysten. Men igjen så gikk jeg ned i vekt. Jeg kunne gå en hel dag uten et eneste måltid. Det er jo bare sykt om jeg tenker over det nå. På denne tiden hadde jeg heldigvis Erling som observerte det som skjedde, og derfor valgte å være veldig streng med meg når det kom til spising. Mitt problem var at jeg ikke ble sulten, og dermed glemte jeg å spise. Når man går over lengre tid uten å spise spesielt mye mat, så blir det etterhvert en uvane. Så til middag spiste jeg bare en liten porsjon. Spiste jeg mer enn dette ble jeg kvalm, og det skjedde opptil flere ganger der jeg måtte løpe ut for å ta luft etter et måltid. Erling ble så klart bekymra, for det kunne utviklet seg til noe verre. Han oppfordret meg derfor til å oppsøke lege for å få hjelp. Men jeg så ikke helt hvordan en lege skulle hjelpe meg å spise. Mitt problem var jo at jeg ikke var sulten. Jeg oppsøkte aldri lege. Dere vet jeg skrev forrige uke at jeg måtte finne en ny kjole til bryllupet, siden den jeg hadde tatt med ikke passet? Den hadde jeg ikke brukt siden sommeren 2015, og jeg innså fort at det ikke var så rart at den ikke passet lenger. 

Etter at skolen startet på igjen, så var jeg i den samme situasjonen. Jeg hadde det som dere vet litt vanskelig på skolen, noe som også gjorde litt at jeg mistet matlysten. Jeg var kvalm stort sett hele tiden, så etterhvert oppsøkte jeg helsesøster. Da rådet hun meg til å ha på alarm hver tredje time. Da skal jeg spise et skikkelig måltid. Frokost, lunsj og middag. Kveldsmat var et pluss. I mellom disse måltidene skulle jeg også få i meg frukt og annet småsnacks. Det funket veldig bra en stund. Men det ble travelt å måtte passe på i skoletimene at alarmen ikke ringte, og derfor slutta jeg med det. 

Jeg ville gjerne begynne å trene igjen, men jeg innså selv at jeg ikke kunne trene uten å ha et sunt forhold til mat. Det ville bare ende opp med at jeg ble både svimmel og kvalm. Enda en ting som motiverte meg til å bli bedre med spisingen! Men så klart, så snart jeg var klar til å trene så skjedde det noe. Da falt jeg i trappa på skolen og forstuet ankelen. Det tok laaang tid før den var klar til å bli trent igjen, og derfor miste jeg motivasjonen nok en gang. 

Nå er jeg mer enn klar for å starte friåret mitt på en sunn og energisk måte. Jeg skal lære mye om meg selv og det rundt meg. Jeg skal spise sunt, ta kosttilskuddene mine og trene regelmessig! Jeg er utrolig motivert for dette, og kan derfor ikke vente med å melde meg inn på et treningsstudio sammen med Erling. Da kan vi dra på trening sammen. Det er alltid lettere å være to om det! 

Processed with VSCO with c1 preset

Jeg har dager nå der jeg føler meg tjukk, ekkel og usunn. Men jeg vet at om dette er sånn jeg er - så kan jeg faktisk gjøre noe med det. Uansett, så setter jeg mer enn stor pris på å ha litt mer kjøtt på kroppen, enn å ikke klare å spise som normalt - og dermed gå ned i vekt. Situasjonen min kunne blitt så mye verre, og det var en veldig frustrerende periode som jeg håper aldri kommer tilbake. Jeg er fortsatt et småspist menneske, men det går helt fint. Så lenge det jeg spiser er sunt og næringsrikt. Jeg kan fortsatt sitte å se på bilder av meg selv i bikini fra for eksempel sommeren 2015 og tenke at wow for en kropp jeg hadde. Hvorfor har jeg lagt på meg? Realiteten er jo den at jeg kan få en "sånn kropp" på en sunn måte. Men, om jeg har valget mellom å se ut som jeg gjør nå og være sunn eller se ut som jeg gjorde da og ha et usunt forhold til mat - så velger jeg definitivt det første.

Jeg vil til..

  • 28.07.2017, 18:16


AUSTRALIA


Jeg tror dette landet er øverst på listen min. Det er jo så fantastisk nydelig der. Også er det så mange fine dyr der i tillegg! Jeg skulle gjerne bodd i Australia et år, men dessverre så tar hjemlengselen overhånd for min del. Om jeg skulle dratt til Australia så hadde jeg definitivt dratt på settet til Home and Away. Jeg er blodfan av den serien, og det hadde vært en drøm å få møte skuespillerne i serien og få se plassen. Om jeg hadde dratt så hadde jeg også prøvd å lære meg å surfe, snorkle også hadde jeg ville dratt til Sydney for å se litt storby! Har du vært i Australia?

CALIFORNIA


Den dagen jeg drar til California så skal jeg sette av en dag eller to for å jakte på kjendiser. Jeg er så sykt hekta på alt som har med Hollywood og kjendiser å gjøre, at det må jeg bare! Kanskje er jeg heldig å få møte idolet mitt, Selena Gomez? Ellers er det jo så fine strender, shopping også ser det rett og slett såå luksuriøst ut! Erling og jeg er heldigvis enig i at vi en dag skal dra til USA, og om det går i mitt ønske så blir det vel California♥

MALDIVENE


Trenger jeg egentlig å si mer etter disse bildene? Dette tror jeg er min drømmedestinasjon sammen med Erling. Jeg vil gjerne oppleve hele verden sammen med han, men om jeg skulle velge ut èn destinasjon så blir det denne. Målet mitt iallfall er å spare nok penger sånn at vi kan dra hit på bryllupsreise. Det er så fint der, og det ser utrolig rolig ut, også. Helt perfekt. Klokkeklart vann, hus over havet og masse liv i sjøen. Take me theere!! 

Har du vært på noen av disse stedene? Hva er dine drømmedestinasjoner?

Behov for å lære

  • 28.07.2017, 14:36

Hei, er dere klar for helg? For min del spiller det ikke så stor rolle egentlig. Føler alle dager er like, noe som er helt greit. Hver gang det er sommerferie så ser jeg fram til rutiner igjen. Jeg er nok ikke den eneste som har det sånn. Det blir godt å vite jobbtider og hvordan jeg kan prioritere trening sammen med det. Og ikke minst bloggingen. Det kommer til å bli fantastisk å klare og fikse en rutine på den også :-) Kom gjerne med tips til temaer jeg kan blogge om. Om det er noe dere ønsker å se mer av! Jeg har tenkt litt på om jeg ikke skal starte med en fast spalte på bloggen. At for eksempel hver torsdag blogger jeg om en bestemt ting. Skjønner dere? Men jeg aner ikke hva den spalten skal handle om - så vær så snill å gi meg litt tips akkurat der! 

Denne sommeren har jeg fått et ekstremt stort behov for å lære nye ting. Eller kanskje lære noe på nytt som jeg lærte på skolen. Jeg stilte Erling så mange rare spørsmål om for eksempel sola, og om hvordan vårt klima kommer til å være om noen 100 år. Og da sa han bare at jeg får lese meg opp, for han har nok ikke de riktige svarene på alt, hehe. Så da løser jeg det ved å se dokumentarer. Akkurat nå er jeg godt i gang med "O.J. Simpson - Made in America", og jeg har mange på lista! Fikk en del tips av blogginnlegget til Sophie Elise også finner jeg en del andre på Netflix som jeg finner interessant. Flott at det enda er en stund igjen til sommeren er over ;-) Om dere har noen tips til dokumentarer så legg det gjerne igjen i kommentarfeltet! Under bildet ser dere de dokumentarene jeg har på lista til nå. 



O.J. Simpson - Made in America / Blackfish / Chasing Coral / What the Health / Betting on zero / Conspiracy / Happy  / Before the Flood / Historien om Jimmy Savile / The Cove 

Happy

  • 23.07.2017, 15:56



Han her gjør meg så lykkelig. Tenk at akkurat jeg skulle være så heldig å møte en så flott mann som han. En mann jeg ønsker å dele resten av livet mitt med. Stifte familie med, kjøpe hus med, gifte meg med og ikke minst bare leve med♥ Jeg føler meg som verdens heldigste menneske, og jeg tar ingenting for gitt. Man skal ikke ta livet for gitt, eller at man har noen ved seg hele livet. Det kan snus på hodet på noen sekunder, og det kan føles så urettferdig. Derfor kommer jeg alltid til å sette pris på å ha en som Erling ved min side når jeg våkner hver morgen og legger meg hver kveld. 


Min kjole er fra Bikbok // Erling sin skjorte er fra Gant - bukse fra 7th Avenue - belte fra Jack & Jones - klokke fra Gant

Storytime - del 2

  • 18.07.2017, 13:15

Hei! 

Utrolig gøy at så mange likte forrige storytime! Om du ikke har lest den allerede så finner du innlegget HER. Jeg tenkte å komme med fire nye historier nå, og jeg har fått litt hjelp av familien min og noen venner denne gangen. Jeg synes det er best å gjøre det på denne måten med fire korte historier, enn å bable i èn lang historie, om dere skjønner? Jeg håper uansett denne også faller i smak :-) Enjoy!

 

Oppkjøringen

Jeg hadde oppkjøring i vinterferien 2016. Da hadde jeg nettopp fylt 18 år, og var smånervøs bak rattet, men følte jeg mestret det å kjøre bil, ganske greit. Så klart, en som skal kjøre opp er ingen ekspert, men jeg visste selv at det ikke var noen fare at jeg hadde lappen. Uansett, dagen kom, og klokken 09 var det min tur. Magen min bare vridde seg og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ringte Erling som var i Paris på dette tidspunktet og bare gråt fordi jeg var så nervøs. Mamma var med meg, heldigvis, men jeg klarte ikke å si så mye uten at jeg skulle begynne å gråte. Så, jeg satt meg i bilen sammen med sensor - som forøvrig var utrolig hyggelig! Han brydde seg virkelig om meg og det at jeg skulle føle meg trygg. Jeg gråt så klart til han også og forklarte at jeg var veldig nervøs for dette. Han sa da at jeg bare måtte stoppe når jeg ville for å trekke pusten litt. Jeg startet å kjøre, og min rute gikk på en gammel, smal vei. Jeg må legge til at det var ekstremt dårlig føre denne dagen. Sørpe og sludd over alt. En bil kom bak meg og presset opp i rumpa på meg, og da tenkte jeg naturligvis å være grei å slippe han forbi da det var en så smal vei. Jeg senket farten, forklarte sensor hva jeg var i ferd med å gjøre og kjørte inn til siden. Før jeg visste ordet av det lå halve bilen i grøfta. Jeg hadde kjørt meg fast i snøen. Yes, jeg kjørte i grøfta på oppkjøringen min. Sensor bare sukket, og vi begge visste at jeg hadde drite på draget. Jeg måtte gå ut av bilen, sensor klatret over i førersetet og prøvde å få opp bilen mens jeg dyttet bak. Bilen som kjørte forbi kom tilbake og spurte om han skulle hjelpe til med noe. Well, yes, please, it is your fault. Anyways, han kom ut og dytta med meg og han spurte om det var øvelseskjøring på gang. "Det e oppkjøringa mi" sa jeg bare kort. Og han svarte bare med "oiiida, lykke til!". Thanks :-) Vi kom oss opp av grøfta til slutt, og jeg hadde hellet med meg denne dagen. "Du er ikke til fare for verken andre eller deg selv, og du kjørte såpass sakte da du havnet i grøfta. Jeg vil ikke skryte deg opp i skyene, men du består."  Altsåååå, what?? Tror jeg er den første i historien som består etter noe sånt. 

Min første fotballkamp

Når jeg var 9-10 år gammel skulle jeg på min aller første fotballkamp for å heie Ålesund fram mot seier. Jeg husker at de spilte mot Odd Grenland. Akkurat der og da trodde jeg det var Grønland :-) Vi satt oss godt til rette med popcorn og sjokolade, brus og litt mer brus. Uansett, jeg hadde aldri vært på noe slikt før, så jeg tenkte at dette er jo en forestilling hvor forstyrrelser ikke er helt innafor. Samtidig hadde jeg jo nettopp fått meg min aller første mobiltelefon!! Rett før kampen skulle blåses i gang lener jeg meg godt inn til mamma, og hvisker: "Du, ej satt mobilen min på lydløs ej!" Ikke skjønte jeg stort da både mamma, pappa og søstrene mine begynte å storflire. Liksom, jeg så på det som vanlig høflighet! Men det er klart da, at det er virkelig ikke nødvendig å ha mobilen sin på lydløs. Tvert i mot, man hører ikke mobilen om den ringer under en kamp, uansett ;-) Denne historien blir fortsatt fortalt av min familie den dag i dag, hehe! 


Ketchup på julematen

Jeg kan ikke ha vært mer enn rundt fire år da dette skjedde. Men, det var julaften og det var tid for middag. Jeg, som var en ekstrem ketchupelsker på denne tiden, som alle andre barn - skulle da ha ketchup på julematen. Etter ekstremt mye mas, og ekstremt mange nei, ble det et leven i heimen - for å si det mildt. Jeg gjorde som de fleste andre fireåringer som ikke fikk det som de ville og slo meg helt vrang. Jeg lå på sofaen og brølte, hylte og sparket i alt. Det må jo nevnes at min kjære far holdt meg fast mens dette skjedde, noe som bare gjorde sinne mitt enda verre. Det skal også sies at når jeg spør pappa om å si fire ord om meg som liten så svarer han: "Sint som ei fele". Det verste oppi dette var jo at mamma filmet meg, men jeg var en racer på datamaskin, og klarte derfor å slette den ganske fort, for min største frykt der og da var jo at den skulle bli vist i mitt fremtidige bryllup, og at det skulle ende med at min drømmeprins skulle forlate meg. På grunn av at jeg ikke fikk ketchup på julematen :-) Moro den dag i dag, men ikke fult så moro der og da! Heh.. Men jeg spør meg selv hele tiden om hvorfor i huleste kunne ikke jeg bare fått ketchup på julematen, mamma og pappa???

 

Ketchup vol. 2

En ketchup historie til. Men som egentlig ikke handler om ketchup. Vi var på vår kjære campingplass i Sverige, Gullbrannagården. Etter en dag på stranda skulle jeg dusje og oppdaget da at jeg hadde røde prikker på omtrent hele kroppen. Noe som klødde og svei noe ekstreeemt. Jeg var ikke så gammel da dette skjedde, kanskje 10 år? Uansett, jeg kom til mamma og viste henne dette utslettet, og jeg sto på en dørmatte med sånne "spiker-ish" som stakk opp og klødde meg under føttene mens jeg gråt. I dette øyeblikket sier mamma: "Det e fordi du spis så masse ketchup". Well, still a ketchup-lover. Men etter dette mistet jeg helt smaken på det, og jeg spiser bare ketchup på pølse med brød. Thanks, mom. Selv om jeg i dag vet at det ikke var det som skyldtes utslettet, men at det heller var noen form for soleksem. Men, det gjør meg egentlig ingenting nå og ikke måtte ha ketchup på alt. Men, jeg var ganske fortvilet den gang. Har ikke jeg bare verdens beste foreldre?<33 Neida, jeg har det♥

;-)

Stopp dyremishandling!!

  • 13.07.2017, 16:41

For meg er dyrs rettigheter utrolig viktig! Dyr er noe jeg elsker, og jeg har utrolig lyst å jobbe som frivillig i en eller annen organisasjon for å hjelpe hjemløse dyr. Har noen tips til dette så kommenter gjerne! Noen ganger lurer jeg på om mennesker eier humanitet og følelser i det hele tatt? Jeg ser videoer fra asiatiske land for å nevne noe, som knyter fast bakbeina til flere titalls valper, for å få de til å sitte stille å være søt oppi en eske! Hva er dette for noe?? Det er valper det er snakk om. Den mest sårbare tiden til en hund, hvor de trenger ren kjærlighet, oppdragelse og rutiner. Men istedenfor sitter de knytt fast, uten muligheter til å bevege seg, i en eske på gaten hvor uvitende mennesker går forbi og beundrer de små skapningene. Noe må gjøres, og hadde jeg hatt muligheten hadde jeg hjulpet alle dyr i verden som trenger det. Ser jeg en løshund eller katt mens jeg er på ferie, så vil jeg bare ta den med meg hjem. Og et sånt forhold burde de aller fleste ha til dyr. Man trenger ikke nødvendigvis å elske dyr, men føle et lite ansvar for å hjelpe et sykt, hjemløst dyr som kanskje bare har dager igjen før livet deres er over med mindre de får hjelp akkurat da. 

cute Rhodesian Ridgeback puppy lying and looking straight into camera
//Bildet er lånt fra Google

Også har vi de som dreper eller forlater sine egne kjæledyr - katter og hunder - fordi de skal på ferie. Dette skjer i NORGE hvert eneste år. Sommeren er høysesong for dyremishandling, og da spesielt her i Norge. Noen velger å legge dyret sitt i en pose sammen med noe tungt, som steiner, for å så kaste den på sjøen. Altså, hvordan kan et menneske sitte på Granca og nyte en ferie mens de vet at deres eget kjæledyr ligger på havets bunn hjemme i Norge? At deres eget kjæledyr har kjempet med alle sine krefter for å overleve, men ikke lykkes? For meg er dette helt utrolig forferdelig og urettferdig å gjøre. Jeg klarer egentlig ikke å beskrive det. Det er mennesker som kaster ut kattene sine av bilvinduet, i fart. Hva sier dere til barna når dere kommer hjem uten katten deres? At den ble påkjørt? Etter å ha hatt flere dyr selv, og følt på en så stor kjærlighet til alle, så er det for meg helt uvirkelig å skulle gjøre dem noe som helst vondt. 

Det finnes så utrolig mye urettferdighet for dyr. Og jeg kunne nevnt så utrolig mye mer urettferdig dyr må oppleve. I dette innlegget har jeg snakket om hunder og katter, fordi dette er dyrene som står meg nærmest, og de dyrene jeg har vokst opp med. For meg er det helt uvirkelig at jeg skulle mistet et kjæledyr på denne måten. Jeg kommer aldri til å ha respekt for et menneske som kvitter seg med dyrene på denne måten for å ta seg en toukers i Spania. Aldri. Dyr har også følelser - behandle dem som det også. Hvis noen er i stand til å drepe et uskyldig dyr, er de i mine øyner i stand til å drepe et menneske også. 

Hva tenker du om dette?

#Stoppdyremishandling

Å miste noe kjært

  • 12.07.2017, 22:03

Å miste en hund er som å miste et familiemedlem. Tidlig oktober fikk jeg oppleve en av mine verste uker på lenge. Jeg fikk vite en tirsdag en time før jeg skulle være på jobb, at vår kjære Sunny hadde vært hos veterinæren og ikke kunne holdes i live i lenger enn èn uke til. Det traff meg som et slag i magen, og den første jeg tenkte på var Erling. Jeg var den som måtte fortelle at tiden var inne, og jeg kunne ikke gå en hel dag på jobb uten å si noe til han. Jeg kunne ikke late som ingenting. Erling hadde blitt så glad i Sunny, og det gikk minst like mye tilbake til han.

Vi fikk føle på kjærligheten til Sunny i 10 år, noe som vi tar med oss videre som herlige minner. Hun var den rareste hunden jeg visste om, og det var det som gjorde henne så spesiell. Hun ble døv allerede når hun var rundt 3 år gammel, så det gikk i tegnespråk for henne. Noe som funket relativt bra :-) Jeg tilbringte den siste uken min sammen med henne. Hun sov i senga mi, jeg koste mye med henne og sørget for at hun fikk det hun fortjente. Det gikk ikke èn dag der jeg ikke gråt, og det var kun fordi jeg ikke klarte å innse at dette stemte. At hun neste uke ikke lenger skulle være hos oss.

Processed with VSCO with f2 preset

Den fryktede dagen kom, og vi alle dro sammen med henne til veterinæren. Jeg var inne hos henne til siste stund, noe jeg er utrolig glad for i dag. Hun var så fredelig, og det eneste som skjedde var at hun sovnet inn. Jeg er glad for at hun ikke måtte kjempe på noen som helst måte. Sunny var både døv, hadde hjerteproblemer og dårlige hofter. Det var ikke lenger noe liv for henne, og om vi hadde holdt henne i live ville det kun være for vår egen del, og hun hadde måttet lide. Jeg er glad for at hun fikk forlate verden på en så fin måte, og jeg savner henne så inderlig.

Processed with VSCO with a5 preset

Nå har vi tre nye firbeinte i familien, og de fyller dagene våres med glede og kjærlighet. Vi har vært veldig heldig med Luna, og det varmer hjertet å se hvor lik hun er Sunny på flere områder. Og jeg håper Luna får et langt og friskt liv. Det siste jeg ønsker er å miste Luna og at hun skal bli syk. Jeg håper Luna er der den dagen Erling og jeg stifter familie - hun er en del av vår lille familie allerede. Nå bærer Luna, Sunny sitt halsbånd som jeg la i minneboksen min etter hun forlot oss. Jeg var bestemt på at vår neste hund skulle ha dette♥

Man kan ikke se for seg hvordan det føles å miste et kjæledyr før man har stått i det selv. De som ikke har opplevd det kan lese dette og tenke at det er helt tåpelig å føle det på denne måten. Men tro meg, hun var en del av min familie, og hun hadde vært der siden jeg var 8-9 år gammel. Derfor gjør det enda vondt å vite at jeg aldri får se henne igjen. Det eneste jeg har er bilder og videoer. Og det er noe jeg skal ta godt vare på.

Processed with VSCO with b1 preset
Siste bildet jeg har av Sunny og meg. Dette ble tatt på veterinæren mens hun holdt på å sovne inn..♥

Har du mistet et kjæledyr? 

Storytime!

  • 08.07.2017, 14:44

Hei, fine dere! Nå har jeg nettopp tatt meg en lang dusj etter jobb, noe som var ekstremt etterlengtet! Senere blir det fotballkamp sammen med mamma, så det gleder jeg meg til :-) Jeg synes selv det er så gøy å lese andres historier om hendelser, både morsomme og skumle, som har skjedd dem. Derfor tenkte jeg å fortelle dere fire sånne historier! Litt godt og blandet mellom morsomt og skummelt, men håper det er litt underholdende for dere! 

 

Sleepwalker
I 2012 var jeg og familien min i Oslo for å heie fram Marcus og Martinus i spektrum under MGP jr. Vi sov på Raddison Blu hotellet som ligger rett ved Oslo spektrum. Jeg skulle sove på samme rom som min søster, Anne-Sofie og Silje, tvillingene sin storesøster. Vi la oss på rommet etter en lang, men koselig kveld. Noen timer senere våkner jeg, og da sitter jeg ute i gangen på hotellet. Jeg satt på gulvet inntil veggen og skjønte nada. Må legge til at jeg gikk rundt i trusen, en M&M heia T-skjorte og jeg hadde så klart BH-en min med meg i hånda. Jeg hadde naturligvis ikke nøkkelkort til rommet med meg ut, så jeg var låst ute. I trusa. Jeg hadde som dere sikkert skjønner, gått i søvne ut av rommet midt på natten. Jeg banket på alle dører i panikk, i håp om at hvem som helst skulle åpne. Men ingen åpnet. Jeg husker forøvrig ikke hvilket rom jeg hadde, så derfor var jeg litt ekstra lost, haha. Etterhvert ga jeg litt opp, satte meg ned på gulvet igjen og bare ventet. Å gå ned i lobbyen var for meg uaktuelt. Hadde jeg hatt på meg pysj kunne jeg vurdert det. Etter en liten stund kom det to berusede damer ut av heisen, og jeg løp bort i panikk og håp om at jeg kunne få låne en mobil. Jeg fikk ringe Anne-Sofie, og hun skjønte så klart ingenting, men kom og åpnet døren. Gjett om dette var samtaleemnet hele uken etter da! 

Sykkelhjulet
Denne er litt ekkel, da. Jeg tror jeg gikk i tredje klasse. Etter skolen ble jeg med en venninne hjem, og senere skulle Sandra, søsteren min hente meg. Hun syklet, og vi tenkte det var en god idé at jeg satt på bak på brettet mens hun syklet. Det gikk jo fint, men jeg hadde på meg slippers, og da jeg følte den ene var i ferd med å falle av, tok jeg foten min inn mot en sånn stang ved sykkelhjulet for å presse den på igjen. Før jeg visste ordet av det var foten min inni sykkelhjulet. Mens hjulet gikk rundt. Haha, får vondt i rumpa av å skrive dette. Jeg hadde på meg strømpebukse, og da pappaen til venninna mi kom var jeg ikke så villig til å ta den av så de fikk se. Det var jo ikke noe blod, så vi tenkte ankelen bare var litt forslått. Jeg gikk, for å si det sånn, videre hjemover. Det var vel kanskje ti minutter for oss å gå hjem. Jeg haltet og gråt for jeg hadde vanvittig vondt, men siden jeg har vært kjent for å være en liten dramaqueen - fikk jeg bare beskjed om å skjerpe meg av søstra mi. Når vi kom opp på "hovedveien" stoppet heldigvis en dame som jeg kjente og spurte om hun skulle kjøre meg hjem. Pappa hørte meg gråte når jeg kom inn i gangen. De bar meg inn på sofaen, og dro av meg strømpebuksa. Både mamma og pappa bare gispet når de så ankelen min. Det var helt hvitt. Med andre ord hadde sykkelhjulet skrellet av huden min helt inn til ankelen. Ikke rart jeg ikke blødde, da! Jeg gråt så klart enda mer når jeg så ankelen min, selv om mamma og pappa prøvde å få meg til å ikke se, akkurat da. Så i dag har jeg et ganske stilig arr, og ingen ankelkul på innsiden. Om dere skjønner hva jeg mener med ankelkul da. I ukene fremover ble det grønnsåpebading, siden huden der var for tynn til å sy sammen, og å transplantere hud fra for eksempel låret ville bare blitt styr. 


Om dere zoomer inn på ankelen min her, på innsiden, ser dere godt dette arret! 

Gullkorn
En litt morsom en igjen. Jeg kjørte bil sammen med to stykker i familien min, jeg tror det var mamma og Anne-Sofie, men jeg er usikker. Anne-Sofie fikk uansett en gave fra en jobb hun hadde hatt, og det var en konfekteske, og det skulle jeg liksom avsløre før hun rakk å åpne den. Da sa jeg: ÅH, det e sann derre SF-NIX!! Vel, jeg skjønte jo ikke hvorfor de lo sånn av meg. Er det ikke det det heter da? Har lært nå at det er Sfinx det heter og uttales Swings. Men, selv om det bare var to personer i bilen da jeg klarte å skyte ut dette gullkornet, så sier hele familien SF-NIX, som om det er det det faktisk heter :-) 

Nesten-påkjørt
Dette minnet er veldig uklart. Eller, jeg har et klart minne om hvordan jeg husker det, men har fått fortalt at jeg husker helt feil. Jeg var vel fire år da dette skjedde. Og jeg tenker å fortelle begge versjonene. Sandra og jeg skulle gå ned til butikken. Sandra sier det var lyst ute og sommer, mens jeg husker at det nærmet seg jul og det var mørkt. Da vi skulle krysse vegen så er der ingen overgangsfelt, og derfor må vi så klart vente på at det ble klart. Da jeg så to av tantene mine på andre siden av vegen, tenkte jeg meg ikke om og løp over vegen. En bil kom kjørende, men klarte akkurat å stoppe. Ansiktsuttrykket til mannen bak rattet sitter enda klistret fast i hodet mitt. Jeg vet ikke hvorfor jeg husker at det var jul og mørkt ute. Men da jeg var lita og hadde mareritt om denne hendelsen, så har jeg alltid assosiert den med morfar. Han døde i jula 2003, og jeg tror det var det året det skjedde. Jeg drømmer alltid at jeg blir truffet av bilen, og at jeg da kommer til morfar. Dette er en drøm jeg har hatt siden hendelsen, og det er veldig merkelig hvor feil man kan huske sånne hendelser. 

Fortell gjerne noen historier om dere! Synes det er så gøy å lese :-) 

Hva vil dere lese?

  • 06.07.2017, 22:16

Helloo, god kveld! 

Jeg sitter litt og funderer på hva jeg skal blogge om de neste dagene. Dagene er som regel de samme, men jeg prøver å variere. Som regel ender det bare opp med et kjapt hverdagsinnlegg, noe som helt klart blir kjedelig for både meg og ikke minst dere i lengden. Derfor har jeg så lyst å høre fra dere hva dere faktisk ønsker å lese om! Legg igjen en kommentar, og dere kan komme med hvilke som helst ønsker. Jeg blir bare glad for alle tips!

Processed with VSCO with a5 preset
//FOTO: Sandra Schmiedt 

Det viktigste for meg er at jeg har det gøy med bloggen, og ikke minst at dere synes bloggen min er verdt å klikke inn på. Jeg har så store krav til meg selv, hvor jeg da ender opp med å skuffe meg selv hver dag. Enten føler jeg at teksten ikke er bra nok skrevet og har godt nok innhold, eller så føler jeg at bildene mine kunne vært så mye bedre. Jeg forteller meg selv hele tiden at det tar tid å nå det nivået, men jeg er så innmari utålmodig. Nå er det heldigvis ikke lenge til vi drar på tur til Sverige. Vi reiser sammen med min familie, så med andre ord så har jeg min kjære "assistent" med på tur. Jeg har et håp om å få til gode bilder og innlegg mens vi er der, så det ser jeg veldig fram til. I morgen er det nøyaktig en uke til vi setter oss i bilen og kjører mot Sverige og forhåpentligvis finere vær. 

Har du noen ønsker?

Når man minst venter det

  • 05.07.2017, 00:08

Kjærlighet kan være den fineste følelsen å oppleve, men også den verste. Heldigvis har jeg opplevd mer av det fine enn det vonde, noe som jeg er veldig takknemlig for. Kjærlighet handler ikke bare om forhold og kjæresterier. Men det handler om familie, venner og livet - og jeg har vært så heldig med menneskene i livet mitt. Å ha en familie er ikke noe man skal ta for gitt, og gjennom årene har jeg vært heldig å få en kjempestor familie! Jeg setter veldig stor pris på at søskenbarna i familien vår står hverandre så nært. Vi alle er som søsken, og det er noe å ta vare på! Mamma og pappa er jo skilt, men dette har jeg lært meg å se på som noe positivt, jeg har fått to fantastiske bonusfamilier på grunn av dette. Og jeg har vært så heldig å få komme inn i familien til Erling, også.



Jeg vil gjerne fortelle dere om Erling og min lille historie - hvordan vi møttes, hvordan det hele endte med et forhold og hvordan vi fortsatt er like forelsket. Når jeg startet på videregående var jeg fokusert på meg selv, og det at jeg skulle komme meg til USA i andre året mitt. Mest fordi jeg trengte å komme meg vekk fra lille Ålesund, men også mye fordi jeg ville ha opplevelsen med meg videre i livet. Som dere sikkert har skjønt så ble det aldri noe USA på meg, og jeg angrer ikke i dag, og tror ikke jeg kommer til å gjøre det heller. Jeg møtte Erling, og jeg husker fortsatt første gangen jeg så han. Han kom ned i kantina på skolen, og hadde på seg den store, røde vinterjakka si. Jeg tenkte vel ikke spesielt mye over det, men jeg kjente på det at jeg hadde en "ting" for han. Men hey, hvilken tredjeklassing ville vært interessert i meg? Lille førsteklassingen? Heldigvis er jeg utadvendt, og det har jeg vel alltid vært. Litt mindre med årene og jo eldre jeg har blitt, men jeg klarer fortsatt å få i gang en samtale. 

Det gikk ganske mange måneder med blikk i gangene og ikke noen spesielle følelser, siden vi ikke kjente hverandre. Men, Erling har avslørt at når han observerte meg snakke med en felles kompis, utnyttet han muligheten med å "casually" spørre hvem jeg var. Det gikk uansett lang tid før vi hadde en faktisk samtale, men jeg husker den første også ;-) Han stilte meg helt vanlige spørsmål, og hadde hørt "rykter" om at jeg skulle til USA, og på denne tiden så jeg jo veldig fram til det og viste denne gleden ovenfor Erling. Den kommende tiden gjorde jeg ganske mye for å få oppmerksomheten hans, som for eksempel få sitte på ned til butikken eller kulturhuset om skolen skulle på en forestilling der. Bare noen små ting, men jeg tror Erling også satt pris på det ;-)

Processed with VSCOcam with a6 preset

Endelig kom kvelden der alt skulle forandre seg. Jeg hadde fått på meg pyjamasen min, vasket av sminka og lagt meg godt til rette i senga mi hjemme hos pappa. Telefonen ringte, og det var Joy, kompisen min - og Erling sin. Joy gikk forøvrig i klassen min, og er en av mine bestekompiser. "Yo, kan ej og Erling henge heime med dej mens vi venta på at nokken treng sjoff?". Altså, jeg hadde tross alt lagt meg, men forberedte dem på at jeg ikke kom til å ordne meg for deres skyld. Dette var forresten rundt midnatt, og for å si det sånn - de var ikke ute av døra før klokken var sånn fem på morgenen. Erling var ganske kjapp med å spørre om snappen min, noe som gjorde at vi holdt kontakten etter dette besøket. Når de "endelig" skulle dra, kysset Joy meg vennskapelig på pannen mens jeg la meg i senga, og selvfølgelig utnyttet Erling denne muligheten også ;-) Jeg vet ikke helt hva jeg følte på dette tidspunktet, men jeg husker at pappa sa dagen etterpå: "Han der Erling virka jo som en ok fyr, han ;-)". Og jeg bare avkreftet med en gang at det aldri kom til å bli noe, jeg skal jo tross alt til USA! 



En uke, flere snaps, blikk og flørting senere møttes vi endelig, bare vi to. Date på McDonald´s til min store fornøyelse, og hjem til meg etterpå. Jeg er veldig glad for flere ting i dette forholdet: At alt var så naturlig, at Erling faktisk ble forelsket i meg uten sminke, kviser, fett hår og pyjamas en sen kveld i mars. Og at foreldrene mine hele tiden var klar over at noe var på gang. Jeg har alltid forestilt meg at det må være kleint å komme til foreldrene og fortelle at man har funnet en fyr, skjønner dere hva jeg mener?  Etter den første gangen alene, var vi sammen nesten hver dag. Erling kjørte meg hjem fra skolen og plukket meg opp før skolen de gangene jeg var hos pappa. Jeg husker godt at jeg var så nysgjerrig på livet hans. Hvem var søsteren hans på 12 år som han kjørte på fotballtrening? Hvor bodde han? Hvordan er familien? Det var aldri kleint i noen som helst øyeblikk, og det var det som gjorde at det føltes så riktig. 

Processed with VSCOcam with f2 preset
Heldige meg..♥

Vi møttes på ordentlig i mars, og ble sammen 24.april 2015. Det tok over en måned før vi offisielt ble sammen. Selv om jeg ble veldig utålmodig i april, (Erling synes det var veldig morsomt å tulle med det, og sa hele tiden at vi bare var "kompiser", og drøyet veldig med å spørre meg om å bli kjærester, haha!) setter jeg stor pris på det i ettertid at vi ble godt kjent med både hverandre og familien før vi ble kjærester. Nå sitter vi her, to år senere, som samboere, hundeeiere og spent på fremtiden. Vi har lagt mange planer for livet, noe som gjør det spennende å fortsette å være sammen. Han er den morsomste, fineste og mest omsorgsfulle og gavmilde personen jeg vet om, og han gjør meg så uendelig lykkelig. Erling er den beste støttespilleren i livet mitt, og uten han hadde jeg ikke vært der jeg er i dag, og jeg hadde heller ikke hatt de planene for fremtiden som det jeg har nå. Jeg er utrolig lykkelig, og vi er et superbra team som er bestemt på å komme oss gjennom alt sammen♥ Vi har allerede opplevd mye sammen - Rhodos, Trondheimtur, Gran Canaria og nå snart både Sverige og en ny sydentur! Jeg er så spent på livet vi har foran oss, og jeg vil så gjerne knipse og hoppe frem i tid! 

Når man minst venter det, dukker drømmegutten opp. Så derfor vil jeg bare si til dere som fortsatt venter utålmodig på den rette: Slutt å vent på det, bare lev livet og møt det med åpne armer. Det er da ting går din vei, og kanskje dukker han eller hun opp. Som regel skjer det når det faktisk ikke passer seg og når man ikke forventer det overhodet. 

Fortell gjerne om deres lille kjærlighetshistorie♥

Lenge leve egoismen

  • 16.06.2017, 21:48

Idag tenkte jeg å ta opp et tema jeg kjenner har provosert meg kraftig den siste tiden. Stadig dukker det opp nye tilfeller hvor barn er smittet av meslingviruset, og jeg kjenner det knyter seg i meg hver gang. For litt siden kom jeg over en artikkel hvor en fortvilet mor ble intervjuet. Hennes femten dager gamle sønn hadde blitt utsatt for meslingviruset, og det var fare for smitte. Som hun så fint sa; "jeg er så helvettes sint". Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. For jeg blir rett og slett forbannet når jeg tenker på de foreldrene som våger å ta et så egoistisk og lite solidarisk valg  -  både for seg selv, barna og ikke minst samfunnet. Jeg mener, hvem i all verden velger, med vilje og viten, å risikere sine egne barns liv på denne måten? Det aller kjæreste man har! Eller enda verre; andre barns liv? Jeg blir så sint! 

Jeg håper at du som ikke har vaksinert barna dine leser dette. Jeg har ingen tro på at mitt innlegg skal endre ditt syn på vaksiner, men jeg håper du kjenner godt på følelsen nå. For jeg er direkte sint på deg. Jeg er sjokkert, satt ut og mister faktisk all respekt for deg. For det du gjør er å risikere flere barns liv. Tantebarnet mitt, for å ta et eksempel, kunne ikke ta meslingvaksinen før han var godt over 2 år på grunn av sykdom. Mer enn et halvt år senere enn normalt. For det er faktisk det du gjør. Du risikerer hans liv, du risikerer den nyfødte nabojentas liv, og du risikerer livet til den hjertesyke lille gutten dere møtte og hilste på på kjøpesenteret. Hvordan hadde du følt det om dine egoistiske og elendige valg skulle tatt livet av mitt tantebarn, som ærlig talt betyr hele verden for alle rundt ham? Hvordan hadde du følt det om nabojenta fikk varig hjerneskade på grunn av arrogansen og bedreviterholdningen din? Det er ikke så mye som gjør meg provosert, sint og oppgitt, men bare tanken på dette gjør meg, som den stakkars moren i artikkelen sa, helvettes sint! 


Bildet er lånt fra google

Hvem er du, som tror at du vet bedre enn høyt utdannede mennesker som sitter på folkehelseinstituttet, etter å ha lest noen artikler med sprøyt på internett? Hver eneste dag sitter en gjeng med flotte og kunnskapsrike mennesker og følger med, holder seg oppdatert og passer på at vaksinene skal være så gode, effektive og trygge som overhodet mulig for våre små. Tror du de gjør dette for penger? For å dra mer penger inn i statskassen? Er du virkelig så naiv? Heldigvis, for både dine og alle andre barn, er en såpass høy prosentandel av foreldre fornuftige nok til å ta vaksinasjon som en selvfølge. Dette gjør at barna dine mest trolig er trygge. Jeg sier ikke heldigvis for din del, jeg sier heldigvis med tanke på de stakkars, uskyldige barna dine som ikke har noe de skulle sagt. Konsekvensene dette kan få, det tør jeg ikke tenke på engang! Jeg leser flere steder at barnevernet burde bli kontaktet med det samme et foreldrepar nekter å vaksinere. Så langt skal jeg ikke dra den, men spør du meg burde dette uten tvil vært obligatorisk, og langt ifra valgfritt. 

Jeg tror ikke det finnes en eneste mor eller far der ute som liker å sprøyte stoffer inn i barna sine eller som hopper av glede når bivirkningene kicker inn, og barna blir syke. Men det er et nødvendig onde. Alternativet er hundre ganger verre! Jeg velger å stole på det norske helsevesenet, og jeg vet at de aldri hadde fylt vaksinen med farlige og skadelige stoffer. Jeg vet i alle fall at jeg, når den tid kommer, blir å vaksinere mitt barn, både for vår del, barnets del og for alle andre barns del. For jeg skal ikke ha på meg at mine valg har tatt livet av et annet! 

Hva mener du? 

Ønsker for friåret

  • 12.06.2017, 17:49

Det er ingen hemmelighet at jeg ser veldig fram til året som venter meg. Et år hvor skole ikke er et tema, hvor jeg ikke alltid må prestere som om at det gjelder hele fremtiden min og hvor jeg slipper å sette på et falskt smil noen dager for å ikke dra andre ned sammen med meg. Jeg vil ikke trenge å lære ting jeg vet jeg ikke vil få bruk for videre, og jeg vil heller ikke komme til å måtte ha prøver og innleveringer som tester meg og mine kunnskaper i alle slags mulige tema. Hvorfor skal et menneske bli vurdert etter hva man kan, sånn egentlig? Er det ikke bedre om folk lærer seg det man faktisk trenger, og ikke minst ønsker, og skaffer seg en utdanning deretter? For meg kommer skolegangen alltid til å være en tid hvor jeg ønsket jeg gjorde noe jeg faktisk følte var rett. 

Men til poenget med dette innlegget: Jeg vil skrive en liten liste over ting jeg ser frem til å gjøre i friåret mitt. Det er ikke bare å oppleve arbeidslivet jeg gleder meg til, men også helt hverdagslige ting som å lese en bok. 

Processed with VSCO with c1 preset

♥ Oppleve arbeidslivet: Jeg gleder meg til å dra på jobb, gjøre nytte for meg, hjelpe beboerne og deretter komme hjem og kjenne på følelsen av at jeg ikke har noe mer jeg må gjøre. Jeg kan med god samvittighet rydde leiligheten, sette meg ned i sofaen og slappe av.

♥ Lese en bok: Jeg kjøpte en bok i vinter, som jeg enda ikke har fått startet på. Når skulle jeg liksom fått gjort det? Det har gått i skolebøker de siste årene, og dermed har jeg ikke kapasitet til å legge inn enda mer som ikke hører sammen med det jeg faktisk må lære. Jeg skal sette meg godt til rette i senga eller sofaen og lese litt morgen og kveld - med god samvittighet. Kom gjerne med tips til gode bøker :-)

♥ Treningsglede: Oppleve treningsgleden igjen. Jeg var i en veldig god periode når det var ferie fra skolen, men så fort skole var et tema igjen var jeg tilbake til å være trøtt og sliten. Dette friåret er et år hvor jeg skal trene, og bli fornøyd med tilværelsen. Innenfor trening ser jeg også på et godt kosthold som noe viktig. Dette har jeg heldigvis allerede startet på. Trening vil komme til å være en god måte å starte dagen på :-)

♥ Tjene penger: Jeg har vært heldig når det kommer til økonomi, i forhold til andre på min alder. Jeg har hatt råd til å flytte ut, kjøpe hund og faktisk ha muligheten til å fortsatt være med på sosiale ting. Jeg har vært heldig på jobbfronten, men det har også mye med at jeg kom meg i arbeid allerede i 16 årsalderen. I tillegg hadde jeg sommerjobb på arbeidsplassen til pappa når jeg var mye yngre. Sånt lærer man av, og det er viktig å lære å tjene penger. Men, jeg vet at jeg vil komme til å tjene langt mer det kommende året, enn det jeg har gjort i tiden som elev. Jeg ser frem til å få litt ekstra på sparing, og samtidig kunne unne meg noe fint av og til. 

♥ Sove lenge: Ingen hemmelighet at jeg elsker å sove. Jeg jobber turnus, noe som vil si at jeg kan ha både tidligvakter, og sene vakter. De dagene jeg jobber sent kan jeg naturligvis unne meg noen ekstra timer på øyet. Men for å få inn gode treningsvaner kommer også det å stå opp litt tidligere enn ønsket. Men samtidig vil jeg komme til å få et bedre søvnmønster, og dermed legge meg tidligere. 

♥ Gode rutiner: Denne sier vel seg selv? Jeg gleder meg til å fylle dagene mine med ting jeg ønsker å gjøre. Skape gode rutiner som jeg er fornøyd med. Sove, trening, god frokost, jobb og husarbeid. Og samtidig kunne ha god tid til både venner og familie. 

Har dere et friår i møte? Hva er deres plan for det kommende året?

Vil forresten minne om rabattkoden jeg har fått i samarbeid med Elsa & Rose. Den gir dere 15% rabatt på flere av deres bikinier. Tilbudet varer frem til 22. juni. Bruk rabattkoden INGRIDKAGGERUD15 og få 15 % avslag på en bikini :-) 
 

Snart ved målstreken

  • 01.06.2017, 14:42

Jeg skulle gjerne skrevet til dere her, at å fullføre videregående var lett. At det var en selvfølge å gjøre det. For de aller fleste er det det. Det var en helt klar selvfølge at jeg skulle gå videre på videregående etter ungdomsskolen. Jeg hadde så ekstremt store forventninger for de tre neste årene, at dere aner ikke. I dette innlegget vil jeg dele min historie om mine tre år på videregående. Enkelte ting vil jeg ikke komme til å gå i detalj på - men jeg skal sørge for at dere får et innblikk i hvordan det har vært. Om noen skulle kjenne seg igjen, ikke nøl med å ta kontakt. Det hjelper å snakke om det :-)

Når 10. klasse var over var det mange i klassen jeg visste jeg ikke kom til å ha videre kontakt med. Mye fordi det føltes feil, og fordi jeg rett og slett ville starte med blanke ark. Uten de menneskene jeg hadde gått sammen med siden barnehagen - og etterhvert sklidd fra, og endt opp med å ha en falsk tone med. Husk at jeg forteller dette fra min side, og jeg aner ikke hva de andre partene tenker. Pappa hadde bygd hus nærmere byen. Jeg hadde vokst opp på en liten plass, 25 minutter fra Ålesund. Jeg elsker den plassen i dag, men da jeg fikk muligheten til å flytte nølte jeg ikke et sekund. Jeg skulle starte på skole i byen, og jeg skulle få en ny start. Så mange planer jeg hadde for disse årene som var i vente for meg. Jeg startet på musikklinja. Lidenskapen min for musikk er stor, også i dag. Jeg elsker å synge, spille piano og lytte til musikk. I klassen jeg skulle starte hadde alle den samme interessen som meg, og hva er vel bedre enn det? Men jeg endte opp, av en eller annen grunn, med å ikke trives. Jeg husker jeg gråt og sa til pappa at jeg ikke ville være der èn dag til. Jeg aner ikke hva som skjedde, som gjorde at det skar seg så mye. Alle var så forskjellige, og jeg taklet ikke den forandringen i menneskene jeg skulle omgås med. Jeg var alt for vandt med den type mennesker jeg hadde omgått med store deler av livet. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg hadde en drøm om å reise til USA i andreklasse. Dette skulle bli min rømningsplass. Nå skulle jeg komme meg vekk fra hele Ålesund for en periode for å bli kjent med meg selv, og finne hvem jeg ønsker å være. Jeg fikk etter mye om og men bytte skole, men det var bare èn videregående skole i hele Ålesund og omegn som hadde mulighet til å presse meg inn i en klasse. Det var skolen som var nærmest det stedet jeg voks opp. Dere klarer vel å legge sammen en og en? I midten av oktober skulle jeg starte på ny skole, med gamle kjente. Jeg var allerede nervøs for denne dagen, og når jeg våkner opp til en beskjed om at min kjære farmor hadde sovnet stille inn natten før min første skoledag, gjorde naturligvis hele denne prosessen mye, mye verre. Jeg dro på skolen, men var ikke i klassen så lenge før jeg ikke klarte mer. Dette hadde ikke noe med de andre å gjøre, bare at jeg var helt knust over å miste farmoren min. Onkelen min som er lærer på den skolen kjørte meg hjem, og det gjorde godt. 

Det var en vennegjeng som allerede hadde knyttet seg veldig til hverandre. Det var bare de, og ingen andre kunne være en del av dem. De hadde andre venner, men ikke som kunne regnes som en del av gjengen. Siden disse var de eneste jeg kjente på denne skolen, ville jeg gjerne komme i kontakt med dem. Jeg så på det som noe positivt, og var veldig klar for å få tilbake gamle venner. Det var vanskelig, men det gikk. Vi var en fin gjeng en god stund, men etter hvert merket jeg at det skjedde mer og mer på fritiden hvor jeg ikke ble involvert. 

I mars ble jeg kjent med Erling. Han gikk da i tredje klasse, og skulle gå et fjerde år på grunn av linjen han gikk. Vi hadde hatt et godt øye til hverandre en stund (iallfall fra min side, haha), og vi fikk etterhvert god kontakt. Vi ble sammen i april, og jeg hadde det kjempebra sammen med han de dagene han var på skolen (han jobbet to dager i uka i tredje klasse, og tre i fjerde), og derfor var det dager hvor jeg var mye alene. Grunnen til at jeg var alene var jo at jeg prøvde å beskytte meg selv. Jeg visste hva de tenkte om meg, og sparte meg selv for å være sammen med noen som jeg føler egentlig ikke ønsker at jeg er der. Og da tenker kanskje dere hvorfor jeg ikke bare fikk meg nye venner? Alle på denne skolen hadde funnet sine venner. De hadde sin egen gjeng, og jeg var bare veldig utenfor rett og slett. 

Andre klasse kom, jeg dro aldri til USA, den trakk jeg meg fra når jeg ble kjent med Erling. Mye på grunn av han, men også mye fordi jeg så utrolig lett får hjemlengsel. Et år i USA hadde ikke vært gunstig for min del. Angrer ikke på det valget i dag, for jeg hadde ikke hatt det livet jeg har nå, om jeg hadde dratt. I andre klasse fortsatte alt. Det var den første sommerferien i mitt liv hvor jeg gruet meg til å starte på skolen igjen. Jeg hadde Erling fortsatt, og det var det som fikk meg gjennom dagene. Han var en heiagjeng for meg, sammen med mamma og pappa, både når det kom til lekser og når det kom til det å bare komme meg gjennom videregående. Når jeg startet på mitt andre år var jeg allerede bestemt på at jeg skulle fullføre videregående på en annen skole enn den jeg var på da. Jeg skulle tilbake til byen, bare at jeg skulle gå vanlig studiespesialiserende. Men først hadde jeg et helt år foran meg. Dette året ble lærere og skolen involvert. Jeg hadde samtaler for å snakke om hvordan jeg skulle takle denne hverdagen, og jeg måtte gå inn i meg selv mange ganger for å sjekke at det ikke var meg det var noe galt med. Dette vet jeg fortsatt ikke, for hvem vet? 

Processed with VSCO with b1 preset

Når det nærmet seg slutten bestemte jeg meg for å forsøke å snakke med vennegjengen. Det gikk over all forventning. Alle fikk luftet tankene sine, jeg fikk vite grunner til at de behandlet meg som de gjorde. Noen av disse var at jeg aldri ville være sammen med dem, men det jeg spurte dem om da var: "Hva hadde dere valgt; å være sammen med kjæresten din som forstår deg, som virkelig bare vil ditt beste eller å være sammen med en vennegjeng du ikke føler deg trygg hos eller ønsket hos?" De forsto kjapt poenget mitt, og hele samtalen endte i en klem og et kafèbesøk. Jeg var en del av gjengen igjen, og det føltes godt. Men der var alltid sår som ikke kunne leges, og de er der enda. Jeg er svært sensitiv når det kommer til venner, spesielt venninner. Jeg tar meg fort nær av det om jeg ikke blir invitert til noe, selv om det finnes en helt logisk forklaring på det. Er bare noen plasser jeg ikke skal være. 

Dette året, mitt siste, har gått over all forventning. Etter mange tårer, dager hjemme og frustrasjon så fikk jeg et år med venner ingen kan måle seg med. Jeg kom på skolen til min beste venninne, og jeg fikk meg mange nye venner. Klassen jeg går i er en godt blandet, og det passer meg helt perfekt. Jeg vil så gjerne takke mamma, pappa og ikke minst Erling for alle de støttende ordene og skuldrene å gråte på, og ikke minst de gangene de satt meg på plass når jeg var urimelig. De har tatt meg seriøst når jeg har snakket om det, og om det skulle være et problem med meg så vet de hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Uten disse tre personene hadde jeg ikke fullført videregående. Jeg hadde droppet ut når begeret rann over, og jeg ville nå sittet enten på start eller uten noe som helst. 

Processed with VSCO with a5 preset
Mine to bestevenninner med meg i midten♥

Mange spør meg hvorfor jeg gleder meg sånn til å bli ferdig. Det er rett og slett fordi videregående for meg har vært et rent helvete. Som sagt så kommer ikke detaljene, det er for de involverte sin skyld, og fordi det finnes så mange sider av saken. Det ville vært dumt av meg å legge ut om alt jeg følte og tenkte. Jeg har en god tone med mange av dem, men der er ei som alltid vil ha en spesiell plass i hjertet mitt, og det vet hun♥

Om noen av mine lesere har opplevd lignende og vil snakke med noen som forstår, ikke nøl med å sende meg en mail eller en melding på sosiale medier♥ Det ordner seg til slutt. 

Klem

Tom for ord

  • 23.05.2017, 15:00



I dag er jeg tom for ord. Tom for forståelse. Og tom for tanker. Når jeg kom på skolen i dag, tok opp MacBooken og ser alle innleggene på sosiale medier over alt, ante jeg ikke hva som hadde skjedd. Det siste jeg hadde trodd er terror på en konsert til et pop-idol for unge mennesker. BARN, TENÅRINGER! Det er en helt syk verden vi lever i, og jeg aner ikke når dette skal ta slutt. Det har gått for langt, og det er ingenting verken du eller jeg kan gjøre. Terror har blitt en stor frykt for meg, noe som er akkurat det terroristene ønsker. Jeg var på ferie i Tyrkia for to år siden, under angrepet som skjedde på stranden i Tunisia. Kjente virkelig at jeg ville hjem til trygge Ålesund da. Bare jeg er i Oslo sliter jeg med å sove skikkelig. Dette terrorangrepet som skjedde i Manchester i natt kunne like godt skjedd i Oslo for to uker siden, da Ariana Grande hadde konsert der. Får høre at jeg ikke kan gå rundt å være redd hele tiden, men vi kan jo ikke gå rundt å være naive og tenke at "det skjer ikke meg", heller. 

Om det kommer en dag det er fred i verden skal jeg sove så godt, og jeg skal reise verden rundt uten bekymringer. 

Håper alle er i god behold og ta vare på hverandre♥

Klem

Om meg

Ingrid Elise

Hei, og velkommen til min blogg. Mitt navn er Ingrid Elise, jeg er 19 år og bor i Ålesund sammen med min samboer, Erling, og vår herlige lille valp, Luna. Her kan du lese om min hverdag, på godt og vondt, mens jeg tar et etterlengtet friår etter videregående. For sponsing, samarbeid eller spørsmål: ingrideliseblogg@gmail.com

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no